I kjelleren kan mye skje.

I kjelleren kan mye skje.

Det å være i kjelleren er for mange kanskje forbundet med noe negativt. Et sted man er innimellom i livet, et sted der alt kan virke helsvart og håpløst. Et sted man aller helst kanskje ikke ønsker å komme. Men så er det jo så klart forskjell på hva som er grunnen til at man er i kjelleren.

Men jeg har tenkt litt på det med det med å være i kjelleren i det siste. Og er det noe jeg har funnet ut så er det at jeg liker meg litt der. Da er jeg på et sted der jeg kjenner på følelser som gir meg en enorm indre styrke. Men jeg kan også kjenne på motløsheten som fyller kroppen min innimellom.

Men i kjelleren kan mye skje, og det er absolutt ikke utelukkende negativt. I alle fall ikke for meg.

Oppsøker eventyr som kan få meg i kjelleren.

Her om dagen bestemte jeg meg for å gå en tur med Ailo og Alma, gå helt uten mål og mening. Eller det er ikke helt sant, målet var å gå og se hvor langt disse halvgamle beina mine tok meg før tidsklemma pustet meg i nakken. Jeg endte på litt over fire mil. Fortsett å lese «I kjelleren kan mye skje.»

Fra samme planet er vi garantert ikke.

Fra samme planet er vi garantert ikke.

Et kaotisk hus gir Daniel indre ro, det ser du lett i hvordan han snubler av seg sine lekre sko. Han elsker å lete etter alt han eier, hver gang han finne noe føler han det kanskje som en seier.

Tror helt seriøst han elsker å lete etter tøy, skjønner jo ikke at han synes det er så gøy. Han slenger alt tøyet rundt i huset, i garasjen og i hagen. Det han ofte finner når han leter er utvaskede t-skjorter som strammer over  magen.

Ryddige rom er bare noe fullstendig tull, kaos over hele linja er jo virkelig helt gull. Kan virke som om kaos er noe den halvtamme nelaugingen virkelig digger, selv når han ikke engang vet hvor bilnøklene ligger.

I kjøleskapet er det ingenting som har en fast plass, hvis jeg spør hvorfor osten ligger i melskuffen kan det hende han blir litt kvass. Han tenker kanskje at det kan skyldes noen andre, men med alt det rare han gjør er det bare en vi kan klandre.

Alt det rare han finner på er ikke til å tro, et aldri så lite batteri i fryseboksen eller to. Når han har vært på tokt så er det ingen logisk forklaring på hvor enkelte ting kan finnes, hvis du spør han så er det heller ikke noe han helt klarer å minnes.

Han mener virkelig han elsker orden og alt av system, men på sin kaotiske måte. For meg er han sin oppfatning av orden og system en stor og mørk gåte. Kaos er tydeligvis orden og system, og han skjønner virkelig ikke mitt problem.

Med teltplugger og stenger i stolen ved min side innser jeg at tålmodigheten skranter, kaoset han spiser meg opp fra alle kanter. Har egentlig teltplugger og stenger noe i en stol å gjøre? Spør jeg systemkongen selv er det garantert en logisk forklaring jeg kan få høre.

Håper alle får en ryddig kveld 😉

 

Endelig var det oss to igjen da

Endelig var det oss to igen da.

Jeg sier det bare, endelig kom snøen så hvit og fin. Da er jeg så glad for at måking med sørlandsskuffa er favoritthobbyen min. Jeg elsker det rett og slett, det gjør meg så sykt lykkelig og ganske svett.

Når snøen bøtter ned helt uten stans kjenner jeg på ren lykke, selv om jeg vet jeg må måke et rimelig stort stykke. Jeg måker og kjenner på den største gleden i min kropp. Tenker bare, kjære snø, vær så snill aldri stopp.

Sørlandskuffa elsker jeg virkelig høyt, den er så god og den tåler en støyt. Snølass på snølass måker jeg med en glede så stor, på de verste vinterdagene er jeg så enormt glad for at det er her i Norge jeg bor.

Hva er vel livet uten enorme mengder blaut snø tung som bly, jeg kjenner simpelthen at det nesten gjør meg litt kry. Jeg fryder meg hvert minste lille minutt, sørlandsskuffa og meg, det er virkelig krutt.

Selv når jeg kjører meg dønn fast med min søte bil, tar jeg det hele med et stort smil. Jeg finner frem spaden og begynner å grave, tenker bare at enorme mengder snø er en vanvittig stor gave.

Håper det snør til sommeren står for tur, hvis ikke blir jeg muligens bitte litt sur. Jeg elsker mengder på mengder med snø i tillegg til en iskald storm, da kjenner jeg på en lykke som er så enorm.

Nå skal jeg beundre snøen fra mitt varme hus, sannheten er at om vinteren faller alt i grus. Sørlandsskuffa og enorme mengder snø gir meg selvfølgelig ingen glede, kanskje vi heller skal kalle det en form for hellig vrede.

God vinter 😉

 

 

 

 

 

 

En mann med manflu gjør meg dårlig

En mann med manflu gjør meg dårlig.

Vinteren er her med kulde, snø og den forbanna manfluen. Daniel klager sin nød til meg som er fruen. Men han får ikke særlig mye sympati, på skalaen over hvor vondt han har svarer han alltid ti.

Manflu er en grusom ting å få i hus, da faller virkelig alt i grus. Det er tungt bare det å gå på do, og helst bør han ligge helt i ro.

Han søker litt sympati fra meg, men da tar jeg rennafart og løper min vei. Jeg kan høre han kvine i det fjerne, og jeg blir helt susete og  ør i min hjerne.

Jeg skulle kanskje ha dullet bare bittelitt, kan kanskje virke som om jeg ikke bryr meg en dritt. Men jeg bryr meg jo innerst inne, og ber en bønn hver dag for at manfluen skal forsvinne.

Håper min bønn blir hørt snart, fort som fy, hvis ikke tror jeg at jeg må søke ly. For en mann med manflu gjør meg skikkelig dårlig, og den kommer ikke bare en gang årlig.

Men natta gjør nok under for hans kropp, i morgen så føler han seg kanskje helt topp. Optimistisk må man jo kanskje være, vil jo det beste for min kjære.

God natt 😉

 

Det finnes en usedvanlig fin hage der ute et sted

Det finnes en usedvanlig fin hage der ute et sted.

Jeg vet den er der ute et sted, en usedvanlig fin hage. Men den kan være litt vanskelig å se, kanskje som spixpacken på Daniel sin mage.

For hundre år siden var Daniel litt som Blomter-Finn og stelte flittig med sin vakre oase, nå kan det kanskje se ut som om det bare var en fase.

Min første plen i livet var bare en ussel liten flekk, men det var nok til å gi meg evigvarende hageskrekk.

Så plen og blomster vil jeg egentlig ikke ha, men alt kom på rad og rekke uten at jeg engang sa ja.

Ansvaret lovet selvfølgelig  søtnosen Daniel å ta, det ansvaret har han tatt rennafart og løpt fort ifra.

Hender han tar gressklipperen og løper rund i full gallopp når han skjønner at han må, men det skal jo mye mer til enn som så.

Ikke noe stress sier han når han ser på meg som plages av min hageskrekk, som stadig må minne han på hva jeg en gang sa uten å være frekk.

Men det det finnes jo en usedvanlig fin hage ute der et sted, men gartneren henger dessverre ikke med.

En eng med løvetann kan det se ut som om det har blitt, og hvorfor sitter jeg her og føler at ansvaret bare er mitt?

Merkelig nok har vi noen planter igjen inne, stadig vekk må de gjenopplives. Det ser kanskje ikke helt ut som de trives.

Vi må bare innse at hagen ikke får det den trenger, Daniel har rett og slett ikke grønne fingre lenger.

Daniel er ugressblind, det har jeg endelig forstått. Så han klarer ikke helt å se hvor ille det har gått.

Mens jeg lukker mine lameller forsvinner en hage som en gang var så fin, enten jeg vil eller ikke så er den litt min.

20240904 173300 225x300 - Det finnes en usedvanlig fin hage der ute et sted

Ha en fin kveld med eller uten hage 😉