Det ble litt spennende for å si det mildt.
Jeg kom meg hjem på morgenen i går, med bare så vidt det var. Jeg kjente at pulsen min steg mens rekkevidden på bilen sank. Og den sank usedvanlig fort. Og turen fra Brekka til Tvedestrand har aldri noen sinne vært så lang. Jeg prøvde å kjøre så effektivt som mulig, bremset mye der det var mulighet for det. For å være ærlig så tror jeg aldri jeg har bremset så mye som jeg gjorde på den turen i går. Bremsing fikk på en måte en ny mening. Jeg kan jo si at jeg bremset for å komme meg hjem. Og det var akkurat det jeg gjorde. Jeg må si at jeg var veldig glad at det kun var meg og den nesten utladede bilen min på veien akkurat da. Tror nemlig det kunne ha vært en liten fare for at noen kunne ha mistenk meg for fyllekjøring.
Var ikke helt sikker på om jeg kom meg hjem.
Etter en time i bilen på utsiden av Arendal båt og billakkering var tålmodigheten min slutt. Magen var sulten og frosten hadde satt seg skikkelig i kroppen. Jeg tenkte at det fikk briste eller bære. Så jeg koblet meg fra den elskverdige stikkontakten og spant avgårde i håp om å komme meg hjem.
Selv om jeg levde i håpet, så var jeg ikke sikker på om bilen holdt helt hjem. Jeg var forberedt på å gå, men tenkte det var greit å komme sånn cirka noenlunde hjem. Jeg hadde mest av alt bare lyst til å sove. Men jeg hadde en plan B, og det var hurtiglading på grisen. Men den planen gikk jo rett vest da jeg sto på grisen og det gikk opp for meg at hurtigladere, den lå hjemme.
Så med åtte kilometere igjen på «tanken» så bremset jeg meg ned til byen, i håp om å øke rekkevidden så mye som mulig. Men opp mot Glastadheia sank kilometerene fortere enn svint. Det ble litt spennende for å si det mildt. Men da jeg var på toppen, pustet jeg lettet ut. Det var da jeg skjønte at bilen kom til å holde helt hjem. Jeg var lettet, sola skinte og plutselig så følte jeg meg så utrolig glad og lettet. Jeg kom meg hjem, med tre kilometer igjen på «tanken». Enten så var det flasks , eller så var det dugelig bra beregnet.
Når hodet landet på puta.
Mett og varm fikk jeg krabbet meg opp i senga. Jeg la hodet på puta å tenkte på turen jeg hadde hatt hjem fra jobb. Jeg var så glad for at jeg befant meg i senga istedenfor at jeg vandret gatelangs på grunn av en utladet bil. Men det hadde jeg mest sannsynlig ikke gjort. For løsningsorientert som jeg er så hadde jeg nok ringt til papsen. Han sier jo stort sett aldri nei når gullungene trenger hjelp.
Takket for strømmen.
Det er kanskje ikke så ille å stjele litt strøm når man er i nød. Men det minste jeg kunne gjøre var jo å ringe for å takke. Så det fikk jeg gjort i dag. Jeg snakket med hyggelig mann som sikkert tenkte sitt. Så nå har jeg god samvittighet og fulladet bil som aldri skal gå tom for strøm. I alle fall ikke sammen med meg.
Ha en god kveld 😉
