Kanskje jeg kommer til å angre.
Jeg har gått med på noe, som jeg kanskje kommer til å angre på. Selv om jeg syns det er utrolig fint. Men om det er fint når du kombinerer det med Daniel Byberg, det er jeg jammen ikke helt sikker på. Er stygt redd for at angeren kommer snikende. Kanskje kommer den snikende sammen med malplasserte koppehåndkle, en paprika og annet koselig kaos.
Det er jo så fint, men bare når det er fint.
Da jeg og kjekken bygde hus sammen, var vi i grunn ganske enige om det meste. Et stort kjøkken, det var veldig viktig. Og på det kjøkkenet, der har vi laget mye god mat. Eller han har laget, og jeg har spist. Selv har jeg laget mange kanelsnurrer som har fått meg til å ligge langflat i sofaen på grunn av overspising. Kjekken har disket opp til fest og selskap med den største glede. Noen ganger har han brukt vanvittig lang tid på å dandere, til og med de kjedeligste hverdagsmiddagene. Og jeg må si meg enig, mat smaker jo faktisk bedre når det ser fint ut.
Men da vi skulle velge innredning til kjøkkenet vårt, var vi ikke helt enige. I utgangspunktet ville vi ikke ha overskap. Men vi var begge enige om at åpne hyller var fint. Men jeg var enig i at det var fint, men at det ikke kom til å bli det hos oss. Fordi åpne hyller krever litt, da kan man ikke bare slenge inn ting helt tilfeldig. Noe jeg vet prinsen min er utrolig god på når han tar ut av oppvaskmaskinen. Og etter at han har vært på kjøkkenet litt for lenge kan jeg finne koppehånkle stort sett over alt. En løk her og der, og masse annet spennende han har forlagt. Han legger fra seg ting akkurat der han befinner seg i øyeblikket. Kanskje tenker han at han skal ta det når han er ferdig, men det glemmer han i tilfelle hver gang. Og da er ikke åpne hyller noe særlig fint lenger. Så åpne hyller det ble det ikke. Det ble heller tre små stygge overskap som vi stadig ble mer og mer lei av.
Åpne hyller og frykt for hva som venter.
Så etter mange år med stygge overskap som ingen av oss ble fortrolige med ble de endelig fjernet. Og de ble erstattet med åpne fine hyller. Jeg kjente at følelsen av at jeg kom til å få grått hår i tillegg til hyllene var ganske tilstedeværende. Men en liten del av meg håper og tror at det ikke kommer til å bli som jeg frykter.
Og fint, det må jeg jammen si det ble. Ble skikkelig koselig og lekkert, og akkurat i skrivende stund så kjenner jeg ingen anger. Men jeg ble litt redd da jeg så hva kjekken hadde satt fra seg oppå peisen, en salig blanding av ting og tang. En paprika, en julenisse og masse annet som ikke hører hjemme på en peis. Akkurat slik jeg er vant til. Kanskje kommer de flotte nye hyllene på kjøkkenet også til å se slik ut med tiden.
Jeg håper og tror at han kommer til å anstrenge seg litt, hvis ikke forsvinner hyllene like fort som de kom. For det beste for han noen ganger, er at han bare kan lukke døra og glemme det som er bak. For bak lukkede dører kan man skjule så mye For kaos og rot er greit, spesielt når det er ute av syne og ute av sinn. Men nå har han ingen dører å lukke, nå må han holde orden. Og orden er ikke akkurat mellomnavnet hans, det ville jo heller ha vært kaos. Mulig han ender opp med å lukke øynene hvis det skulle bli for ille. Noe jeg selv ikke er like god på.
Men alle kan bedre seg, så jeg må jo tro til det motsatte er bevist.
Ha en fin dag, med eller uten åpne hyller 😉