Lurer på om det tar lang tid?
Det er noe jeg lurer litt på. Jeg har i grunn lurt på det en god stund nå. Jeg har spurt noen med litt erfaring, men svarene er litt vage. Og når jeg ser på min verre halvdel så håper jeg ikke han er fasiten på hvor lang tid det kommer til å ta.
Å lære seg at en skittentøyskurv ikke bare er til pynt, det kan ta tid å lære seg. Det har jeg skjønt! Men hvor lang tid tar det? Ser jeg på den nest eldste her i huset, så kan det ta mer enn 30 år. Er jeg heldig, så tar det ikke fullt så lang tid.
At en søppeldunk er til søppel kan det også ta tid å lære seg. Og hva er egentlig visten med det, når man uansett ikke finner den. For den er jo ofte gjemt litt inni et skap eller en skuff. Noen ganger kan den til og med være uhyre vanskelig å få øye på uansett hvor den står. Så selv om man vet hvor søpla skal, så er det ikke alltid så enkelt som man kanskje skulle tro.
Jeg skjønner at det tar tid å lære seg enkelte ting. Men jeg lurer litt på om det tar lang tid. Noen ganger så føler jeg meg som verdens verste gnålemamma som ikke gjør annet enn å gnåle. Det er nesten så ille at jeg får mareritt om meg selv.
Men jeg må gnåle for at de skal lære. For det å tie, det nytter ikke. Det har jeg prøvd gang på gang uten et snev av hell. Det ender bare med et fullstendig kaos som nærmest er umulig å få kontroll på.
Så mens jeg gjentar meg selv tusen ganger om dagen, så får jeg smøre meg med tålmodighet. Jeg er jo tross alt helt avhengig av disse fantastiske hjertene og den hårete prinsen. Selv om det til tider virker som om de har en litt annen oppfatning av ting enn det jeg har.
At knaggene i gangen er til jakker, det har de aldri trodd på. At brettede rene klær skal ligge i skapet, det syns de heller ikke noe om. Så jeg tror de røsker klærne ut så fort de kommer inn der. At en nisteboks ikke har bein, det finner de kanskje ut av etter hvert. At huset vårt ikke rydder seg selv, det tror jeg kanskje de har skjønt. Men bare kanskje, for det ser ikke alltid slik ut.
Men forhåpentligvis en dag, går ting av seg selv. En dag må vel alt gnålet trenge inn. Det har i alle fall gjort det hos Daniel, mer eller mindre. For endelig vet han hva skittentøyskurven er til. Det eneste problemet er at han stort sett bommer når han skal hive tøyet sitt på vask. Og når han først har bommet, så er det jo ikke annet å gjøre enn å slå av lyset og lukke døra. Så klør han seg kanskje litt i skjegget mens han lurer på hva vi skal ha til middag.
Ha en gnålete fin torsdag 😉