Til tider blir jeg litt skremt.

Sosiale medier kan være både spennenden, gildt og skummelt på samme tid.  Det er et sted der de aller fleste ferdes på en eller annen måte. Det er både positivt og negativt. Så er det jo i tillegg aldersgrense på disse tingene, og da selvfølgelig av en grunn.

Vi har vært beinharde når det kommer til det meste. Ikke nødvendigvis fordi vi ikke stoler på våre hjerter, men vi stoler ikke på alle andre de kan komme i kontakt med. Det er så mye ved det vi som foreldre ikke har kontroll på.

Vi har hatt mange diskusjoner angående akkurat dette. Jeg har ikke tall på alle de gangene vi har sagt nei. Hvor vi gjentatte ganger har måttet forklare hvorfor.

Men så ga vi etter da, to år før tiden. Noe en del av meg angrer litt på. Men jeg rådførte meg med tante Beth først, som er ca like streng som meg om ikke strengere. Så sitter vi ofte i samme båt vi to.

Så da fikk omsider eldste hjertet lov å få TikTok. Men da fulgte det selvfølgelig med en del regler for at hun skulle få lov til å få det.

En ting var sikkert, vi sa vi kom til å følge med, og da med argusøyne.

Jeg skjønner jo at det er gøy, for det er det jo virkelig. Det er det jo også for meg som snart er voksen. Men fy søren så skummelt det kan være.

Jeg grøsser av tanken på gamle griser, mobbing og nettroll. Jeg får gåsehud når jeg tenker på alt det som faktisk foregår av skumle ting i sosiale medier. Og når jeg vet hvor sårbare og lettlurte mange barn kan være, da får jeg lyst til å grine.

Stygge kommentarer og utestengelse.

Jeg følger virkelig med, og det kommer jeg til å gjøre så lenge jeg kan. Og når jeg er inne og ser på kommentarer og ting som blir lagt ut på TikTok så reagerer jeg. Er tydeligvis mange foreldre som ikke følger med.

Mange barn og unge ferdes fritt i en jungel av dritt, som om det var rene barne-tv. Noe det langt i fra er.

Til tider blir jeg litt skremt. Men jeg blir også stolt og glad over de barna som svarer fornuftig tilbake på stygge kommentarer. De har virkelig lært noe grunnleggende viktig her livet.

Hjemme hos oss er det nulltoleranse for stygge kommentarer. Og det er hjertene mine fullstendig klar over. Hvis de ikke kan skrive noe fint, ja da kan de heller la det være. Begynner de å slenge om seg med unødvendig gulp, da er det over og ut med alt som heter TikTok og telefon for en stund. Fordi det er helt unødvendig og fullstendig uakseptabelt.

Et samfunn fullt av troll.

Nettroll finnes det altfor mange av. Både yngre og eldre. Og noen ganger blir jeg virkelig flau over hva voksne mennesker kan få seg til å skrive. De gulper virkelig opp den verste dritten de kan klare.

Det er kanskje derfor jeg er så opptatt av å lære hjertene mine om dette. Kanskje det er en av grunnene til at jeg er så skeptisk til sosiale medier for barn. Jeg vil ikke at de skal bli slike troll, og heller ikke at de skal utsettes for det.

Men jeg ser jo at det allerede skjer. Kanskje litt i det skjulte, men jeg ser det. Jeg er så voksen nå at jeg leser det meste som står mellom linjene. Og ofte så står det faktisk ganske mye der, om man gidder å ta seg tid til å lese det.

Vi prater stadig om dette hjemme. Jeg vil lære hjertene mine evnen til å gi litt blaffen i stygge kommentarer. Jeg vil at de skal bli selvsikre nok til å heve seg over det. De må gjerne svare, men da absolutt ikke med samme mynt. Jeg kan ikke kontrollere nettrolla, men jeg skal i alle fall se til at mine hjerter ikke blir en av de.

Det finnes mange med dårlig hensikter.

At overgrep foregår på nettet er jo heller ingen hemmelighet. Blant annet Snapchat er et paradis for overgripere. Og mange barn lar seg dessverre lure av anonyme mennesker med dårlige hensikter.

Uansett aldersgrense eller ikke, sosiale medier er kommet for å bli. Og før eller siden har de kanskje en bruker på det meste av det som finnes av sosiale medier. Men vi som foreldre må prate åpent med barna våre. Tror aldri at man kan snakke nok om akkurat dette.

Og vi skal fortsette å prate om det til det kjedsommelige. For jeg skal gjøre mitt for at de blir rustet for et liv på på sosiale medier, men også for livet ellers. Jeg vil at de skal komme til meg eller Daniel uansett hva det måtte være.

Vi skal ikke skåne de for det virkelige livet. For det er ingen dans på roser, og det må de heller ikke tro. Men de må ha en trygghet i hvor de kan henvende seg når de opplever ekle eller ugreie ting de ikke vet hvordan de skal håndtere.

Og det skader ikke å følge litt med på barna sine, hva de legger ut og hva de skriver. Bare der er det en stor gevinst å hente.

Ha en Bruun søndag 😉