Lyset i tunellen er det ikke alle som ser.
Noen ganger kan ting virke helsvart, selv om det stort sett alltid finnes håp.
Som oftes finnes det alltid lys i den andre enden av tunellen, men det er dessverre ikke alle som ser dette lyset.
Og for de menneskene som ikke ser dette lyset, så kan det være vanskelig å tro på at det finnes håp.
En altfor lang og tung tid.
De siste årene har vært en tøff tid for mange. Og selv kjenner jeg at jeg gremmes langt inn til margen når jeg hører ordet korona. Jeg er dritt lei og litt forbanna.
Jeg er forbannet, og det er det mange grunner til. Selv har jeg levd noenlunde som normalt i denne tiden, selv om jeg på ingen måte har blitt kompensert for jobben jeg har gjort. Men som jeg har skjønt, i helsevesenet kompenseres man med applaus. Noe som bare er latterlig og svært provoserende.
Men jeg har ikke mistet livsverket mitt eller jobben min. Psyken min er forholdsvis god, enn så lenge. Men jeg føler så for alle de som har levd i usikkerhet under denne pandemien. De som har mistet jobbene sine. Alle de det har raknet for fordi de har sett sitt livsverk og sin drøm forsvinne uten at noe gjøres.
Alle de menneskene som har måttet isolere seg i ensomheten. De som har blitt spist opp innvendig fordi ingen verken har sett eller hørt de.
Alle barna og ungdommen som har blitt bedt om å holde ut uten å vite hvor lenge. Alle de hjertene som har blødd fordi de har lengtet etter det normale. Rett og slett fordi de ikke har hatt det bra.
Spare penger på bristepunktet.
Et helsevesen i knestående fordi det er så skjørt at det ikke engang tåler en sval sommerbris.
Så skal all skyld legges på koronaen og pandemien som herjer med oss, psyken vår, jobbene våre, alle drømmene og livene vi lever.
Men jeg skjønner jo det at et helsevesen i knestående, det er det Norge hadde lenge før pandemien satte sine første spor. Vi var på ingen måte forberedt på dette. Det har vært på bristepunktet lenge. Men er jo kjekt å ha noe å skylde på, så det ikke blir så synlig at våre folkevalgte sparer sparer seg til fant.
Så har jo ting gått rundt fordi lojale, hardtarbeidende og underbetalte helsearbeidere bretter opp ermene og jobber ustoppelig uten å klage.
Utnyttelse og dårlig behandling.
De menneskene med store hjerter som passer på barna våre. De som trøster, de som lærer bort sin kunnskap, de som ser våre barn, de som stiller opp for våre kjæreste når vi ikke selv er tilstede. Alle som jobber på skolen og i barnehagen. Hva får de for å stille opp?
Hva har de for å beskytte seg? Ingenting. Hva får de tilbake for den risikoen de tar hver dag? Absolutt ingenting.
Unntak fra smittekarantene i arbeidstiden gjelder ikke lenger bare oss i helsevesenet på nyåret. Da gjelder det også for de som jobber på skolen og i barnehagen. Et unntak jeg blir regelrett kvalm av! Henger jo ikke på greip en plass!
Føler ikke lenger vi har noe vi skulle ha sagt! Her får vi helle ingen form for kompensasjon. Vi skal bare innrette oss, hoppe når det sies hopp.
Tenker jeg på det, bygger det seg opp et sinne. Både for mine kollegaer og for de som tar vare på barna mine. Vi skal dikteres og vi skal adlyde. Men skal vi få noe igjen for det? Det tror jeg vi kan se langt etter.
Vaksinen, det er løsningen.
Jeg var skeptisk en stund, men skjønte jo at det ikke fantes noen vei utenom. Så nå sitter jeg her med to doser koronavaksine innabords og lurer på hvorfor i helvete har vi alle disse restriksjonenene vi nå har. Jeg tok jo denne for at vi skulle unngå dette. Eller var det bare noe som ble sagt for å få folk til å ta den?
Vi kan ikke fortsette slik som nå. Alt kollapser jo til slutt. Nedstengning og håp som forsvinner. Lyset i tunnelen blir svakere og svakere, selv for de som så det så klart i starten.
Det er ikke lenger kun helsevesenet som er i knestående, det er så utrolig mange andre. Og alle får utdelt et halmstrå de kan klamre seg fast i så lenge det holder.
Og lyset i tunellen er det faktisk ikke alle som ser, og de blir det nok flere og flere av. Kanskje vi skulle ta litt hensyn til de nå?
Rust opp helsevesenet så landet kan åpnes opp. Korona får vi alle før eller siden, det er jo ikke så vanskelig å forstå. Men vi må ha et bunnsolid helsevesen som ikke revner som et skjørt silkepapir bare det kommer en liten bris.
Ha en fin kveld 😉