Når Burger King frister, da står det dårlig til.

Stort sett så føler jeg at jeg kommer langt med en positiv tankegang. Men noen ganger er disse positive tankene milevis unna hodet mitt.

I går jobbet jeg virkelig imot meg selv da jeg var ute på en planlagt joggetur i Arendal mens det store hjertet var på turning.

Beina var tunge som tømmerstokker. Fua var så tung at det var et slit å få den med seg. Skoa var ubehagelige, ekle og fæle. Klærne var heller ikke gode, selv om jeg hadde pakket meg inn i mine favoritter for anledningen. Høretelefonene var skjeve og musikken var døll. Pågangsmotet, det hadde jeg i alle fall ikke med meg i går.

Tankene jeg tenkte gjorde det ikke akkurat lettere. Først satt jeg lenge i bilen og kikket ut i den kalde vinterkvelden. Prøvde å finne på tusen grunner  for og ikke fullføre det jeg hadde planer om.

Men jeg fikk slept meg motvillig ut av bilen på et eller annet vis. Men tenkte i grunn at jeg bare ville krølle meg inn i den varme bilen igjen og droppe hele dritten.

Når alt annet frister.

Kilometer på kilometer med tunge bein og tung fu. Høy puls og et uhyggelig blodslit. Jeg kom meg frem, på en finurlig måte. Jeg jogget og gikk, innimellom hadde jeg mest lyst til å krabbe.

Himmelen var vakker, lufta var frisk og vinterkvelden var aldeles nydelig. Men det spilte ingen rolle, det hjalp ikke, ikke en gang litt.

Jeg jobbet og sleit som en fiskebolle i motvind. Og da jeg snublet forbi Burger King fikk jeg lyst på en saftig stor burger med masse smeltet ost. Jeg som aldri har lyst på en saftig burger, i alle fall ikke med ost. Da var jeg i grunn litt glad for at Daniel ikke var med, da hadde vi bestilt den burgeren før jeg hadde rukket å tenke en tanke.

Når Burger King frister, da står det dårlig til med meg. For jevnt over så frister det ikke så veldig. Men i går fristet det mye mer enn den turen jeg hadde begitt meg ut på.

Kom meg i mål på et vis.

Selv med negative tanker klarte jeg å gjennomføre på et finurlig vis. Ikke et sekund tenkte jeg at det gikk bra. For det gjorde det ikke. Men følelsen var god da jeg satt i bilen igjen. For noen ganger når man gjennomfører en tur som er helt ræva så føles det så ekstremt godt etterpå. Bare det å komme seg av gårde kan føles som en seier i seg selv.  Så vet jeg det, at disse grusomme turene, de er det heldigvis svært få av.

Så nå satser jeg på at neste tur blir med positive tanker, lette bein og en fu som ikke føles så tung. Kanskje klærne og skoa er gode og musikken er alt annet enn døll. For neste tur, den skal skal bli fantastisk fin.

For selv i den verste stormen kan turene være så utrolig fine, så lenge tankene er det.

Ha en fin kveld 😉