Fantastisk å ha det så gøy på jobb.

Hvis noen hadde sagt til meg for tjue år siden at en vakker dag kommer jeg til å stå på Treungenfestivalen og selge mat, da hadde jeg ledd meg skakk. Men nå ler jeg meg skakk fordi jeg har gjort akkurat det for andre året på rad, og det har vært så fantastisk gøy.

I sommer har jeg tilbragt mange timer i TiSoMi, noe som har vært utelukkende positivt.

Det er til tider ganske trangt inni den deilige lille vogna med skjeggmannen på, men herregud for en stemning man kan lage inni der. Det har kanskje litt med de nydelige folka jeg lurere med meg på lasset.

Elsker matlaging og alle de gode øyeblikkene.

Jeg har alltid vært glad i å lage mat. Ikke minst det å spise den. Heldigvis for meg er jeg og Daniel på bølgelengde der.

Er det et sted det alltid foregår noe i dette huset jevnt over hele tiden, så er det på kjøkkenet. Føler vi stort sett bestandig lager noe, et eller annet spennende eller kanskje mindre spennende. Hadde absolutt vært hyggelig om det var like stor aktivitet på soverommet, men det lar seg ikke alltid gjøre på grunn av tidvis stor rushtrafikk.

Da vi omsider bestemte oss for å gå for og skaffe oss en matvogn så tenkte jeg det kom til å bli gildt, men jeg har hatt det gildere enn jeg kan drømme om.

Nå i sommer har jeg laget smashburgere med min fineste Inger Lise med på laget. Da jeg spurte henne nølte hun ikke et sekund, og det digger jeg. Hun bare kastet seg i det med hud og hår. Vi solgte virkelig over all forventning. Og alle tilbakemeldingene, var helt overveldende. Så mange fine folk og så utrolig god stemning. Samarbeidet, det var upåklagelig. Selv om det var jomfruturen vår på burgerfronten.

Grunnen til at jeg ville gå for smashburgeren akkurat den helga var enkel, jeg simpelthen elsker den. Og jeg er egentlig ikke så fan av burger. Så tenkte jeg det ville bli en myk start, men vi fikk nok å gjøre.

Selv uten smashburgerkongen så nailet vi det tydeligvis hundre prosent. Han hadde jo en «liten» finger med i spillet selfølgelig.

TiSoMi walking tacos på Treungen.

Så var det Treungenfestivalen da, andre året på rad. Fikk lurt med meg min kjæreste tante Beth dette året også, mens Daniel jobbet i kulissene denne gangen også.

I år bodde vi staselig i den lune og fine hytta til Monica og Kai på Felehovet Nord. Akkurat samme plassen som jeg og Daniel sov i fjor, men da var hytta ganske uferdig og potipotidassen  pustet oss i nakken da vi kom for å legge oss.

Jeg husker jeg la meg i dobbeltsenga og kastet et blikk på dassen og ba en stille bønn om at kai skulle slippe tømme den med festivalkabelen min på tvers oppi der. Heldigvis for han og meg holdt jeg meg tett som en potte til det var en vanlig do i sikte.

Men vi sov godt da, selv side om side med potipotien. Og det gjorde vi denne gangen også, i en deilig hytte med et hyggelig toalett der man kunne sitte uten et snev av bekymringer og la naturen gå sin gang.

Og jeg må bare si, for et koselig blodslit. Til tider var det så hektisk at den venstre hjernehalvdelen vurderte å lukke luka på vogna mens den høyre lurte på om den skulle gå bort i baren å ta et par rolige shots med gutta. Men så var det bare et lite blikk fra tante Beth som sa meg at dette fikser vi. Og det var jo akkurat det vi gjorde. Vi fikset det. For sammen fikser vi jo alt, det har jo vi gjort hele livet.

Nydelige kunder og fantastisk stemning.

Den første kunden vi hadde på Treungen i år var ei aldeles nydelig jente som husket oss fra i fjor. Hun hadde håpet så inderlig at vi skulle være der i år også. Noe som selvfølgelig varmet hjertene våre. Og hun kom igjen og igjen.

Så selv om det til tider kan være hektisk, så er det så mye mer enn det. Alle fantastiske tilbakemeldingene på både på maten og hvordan vi er som personer. At folk handler hos oss fordi maten er digg, og det at vi er trivelige og blide, det kan jo ikke bli bedre enn det.

Musikken, stemningen og all humoren. Jeg simpelthen elsker det. Selv om jeg ikke nødvendigvis hører så nevneverdig mye på musikken som spilles ellers, så er det noe med settingen.

Så selv om høyre og ventre hjernehalvdel vurderte å kapitulere innimellom så varte det jo ikke lenge.

Det er virkelig verdt det i det lange løp, på så mange måter.

Da «Muggene er megasvære» dundret ut av høytalerne og Staysman hadde siste innspurten for denne gang var stemninga virkelig til å ta og føle på.

Gleder meg til fortsettelsen.

Dette er bare starten, og vi gleder oss til fortsettelsen. Neste år blir det mest sannsynlig  flere festivaler og andre spennende ting.

Det er jo bare helt fantastisk at det går an å ha det så gøy på jobb. Det har vel mye å gjøre med at jeg har med meg kremen på lasset. Da kan det jo ikke bli kjedelig.

Ha en fin kveld 😉