Rampenissen pustet meg i nakken.

Husker da rampenissen kom til oss for første gang. Jeg klarte nesten ikke å vente til 1. desember og til at rampen skulle starte for fullt.

Det var så gøy, ungene elsket å ha han på besøk. Det var gøyale påfunn hver eneste natt i desember og fantasien tok virkelig overhånd innimellom.

Hver kveld da ungene hadde lagt seg fniste og kniste jeg og Daniel som bare det mens vi koste oss med nattens ramp fra rampenissen. Det var liksom ingen grenser for hva han kunne finne på.

Hver morgen våknet hjertene og gikk spente for å se hva som hadde skjedd i løpet av natta. De elsket det virkelig og syntes det var så spennende.

Jeg vet ikke hvor mange år vi har hatt besøk av denne sjarmerende rampen nå, men det begynner å bli ganske mange år.

Han har fått kjæreste, barn og en haug med andre spennene ting. Han har til og med fått sin egen overpriset brus og gøyal badebombe. Sikkert mye annet spennende også som jeg ikke har fått med meg.

Det er en tid for alt.

Hjertene begynner å bli store nå, så planen var at dette huset skulle være fri for ramp denne jula. Må si jeg er drittlei hele greia.

De siste åra har det vært mer stress enn kos. Jeg husker spesielt i fjor, da var det ikke noe gøy lenger. Det ble en ting jeg måtte huske på, ikke en ting jeg gjorde med glede.

Fantasien streiket, rampenissen pustet meg i nakken og gjorde meg stresset.

Jeg husker godt at jeg glemte hele greia litt innimellom. Det var jo helt krise. Da var det bare å finne på noe i en fei på morgenen før lille hjertet våknet.

Noen ganger våknet jeg på natta og kom på jeg hadde glemt å finne på noe. Da var det bare å løpe ned og få fikset noe kjedelige greier.

Så rampestrekene ble kjedeligere og kjedeligere jo nærmere vi kom jul.

Han var forventet i år også.

De to store hjertene vet jo at rampenissen ikke er ekte. Men lille hjertet, hun tror virkelig at han finnes og at han er hundre prosent ekte.

Jeg hadde veldig lyst til å si at han ikke kom i år, men det gjorde jeg ikke. Fikk heller med meg en rampeassistent som har hjulpet meg med det meste. Så i år har det vært litt mer overkommelig.

Hadde jeg hatt ansvaret alene så hadde han garantert blitt slått ut av covid etterfulgt av noroviruset store deler av adventstiden. Da har man jo ikke noe særlig overskudd til å drive med ramp akkurat.

Ikke hadde han egen dør i år heller, alt stæsjet har jeg studd bort et sted i håp om at jeg ikke skulle få bruk for det på lenge. Så der ligger det trygt til en gang jeg kanskje får barnebarn. Hvis jeg i det hele tatt finner det igjen.

Har jo skjønt mange rampenisser har fått barn, men det har ikke den som bor hos oss. Han skal ikke ha barn heller. Jeg har fått spørsmål om hvorfor han ikke har det, da har jeg sagt at han ikke kan få barn. Noe som virker til å være helt greit.

Bare noen netter til med ramp nå før rampenissen takker for seg og drar for godt.

Hvem vet, kanskje sees vi igjen en eller annen gang.

Ha en fin lørdag 😉