Det finnes en usedvanlig fin hage der ute et sted.

Jeg vet den er der ute et sted, en usedvanlig fin hage. Men den kan være litt vanskelig å se, kanskje som spixpacken på Daniel sin mage.

For hundre år siden var Daniel litt som Blomter-Finn og stelte flittig med sin vakre oase, nå kan det kanskje se ut som om det bare var en fase.

Min første plen i livet var bare en ussel liten flekk, men det var nok til å gi meg evigvarende hageskrekk.

Så plen og blomster vil jeg egentlig ikke ha, men alt kom på rad og rekke uten at jeg engang sa ja.

Ansvaret lovet selvfølgelig  søtnosen Daniel å ta, det ansvaret har han tatt rennafart og løpt fort ifra.

Hender han tar gressklipperen og løper rund i full gallopp når han skjønner at han må, men det skal jo mye mer til enn som så.

Ikke noe stress sier han når han ser på meg som plages av min hageskrekk, som stadig må minne han på hva jeg en gang sa uten å være frekk.

Men det det finnes jo en usedvanlig fin hage ute der et sted, men gartneren henger dessverre ikke med.

En eng med løvetann kan det se ut som om det har blitt, og hvorfor sitter jeg her og føler at ansvaret bare er mitt?

Merkelig nok har vi noen planter igjen inne, stadig vekk må de gjenopplives. Det ser kanskje ikke helt ut som de trives.

Vi må bare innse at hagen ikke får det den trenger, Daniel har rett og slett ikke grønne fingre lenger.

Daniel er ugressblind, det har jeg endelig forstått. Så han klarer ikke helt å se hvor ille det har gått.

Mens jeg lukker mine lameller forsvinner en hage som en gang var så fin, enten jeg vil eller ikke så er den litt min.

Ha en fin kveld med eller uten hage 😉