Frykten for elg og bjørn skal ikke stoppe meg.

Jeg tror det har bodd en Lars Monsen i meg hele livet, har bare ikke fått dyrket den siden av meg like mye som jeg skulle ønske.

Altså for å vær dønn ærlig så har ingen av mine foreldre vært friluftmennekser på noen som helst måte. Med uttak da min kjæreste papsen som var i militæret for hundre år siden. Men det var jo kanskje ikke valgfritt?

Så friluftslivet jeg vokste opp med var å sove på verandaen under åpen himmel. Men det var fint det også, på mange måter. Men det er liksom to vidt forskjellige ting.

Turene som har gitt mersmak.

I voksen alder har jeg vært på en del turer, både med og uten barn. Og jeg må jo si at det virkelig har gitt mersmak, på mange måter. Er liksom noe eget, som må oppleves. Det må oppleves fordi den følelsen og gleden det gir er så enorm stor.

Ofte når jeg ser på tv eller bilder fra folk som er på tur så tar jeg meg i og tenke at jeg skulle ønske det var meg. Da bobler friluftsmenneske i meg som bare det. For et eller annet sted inni denne kroppen min som fyser om sommeren bor det en gangster som er klar for store eventyr i bitende kulde.

Bare det å sitte på en fjelltopp et eller annet sted, eller langt inni de dypeste skoger og kjenne den deilige duften av nylaget kaffe er jo verdt det i seg selv.

Den følelsen man får etter å ha gått langt og lenger enn langt med en steintung sekk er jo utrolig deilig. Og steintung blir den jo når man har litt for høy standard når det kommer til mat.

Uansett hvor vi har gått har turmaten aldri vært helt det man kan kalle turmat. Heller litt mer i det kulinariske hjørnet, og det er ganske tungt når man skal gå langt. Men det er virkelig verdt hver svetteperle og alt slit det bringer med seg.

Den følelsen å sitte på Trolltunga og hvile øyene på fantastisk norsk natur med en deilig biff og tilbehør, den kan ikke beskrives med ord. Når du i tillegg har en liten skvett rødvin kaffekoppen, da kan du si at livet peaker.

Men dessverre blir det for lite av slike deilige turer.

Dessverre strekker ikke tiden alltid til.

En del turer har vi fått til, noe som har gitt mersmak. Men det hjelper lite med mersmak når tiden ikke strekker til. For det gjør den rett og slett ikke.

Utstyret er i orden, det ligger i garasjen i håp om å bli brukt. Jeg har til og med investert i en sovepose som skal holde meg varm når kulda biter meg i fua. For er det en ting som er mitt største problem, så er det at jeg fryser bare jeg tenker snø. Og da er det ikke bare fua som blir kald.

Men det blir nok ikke noen tur på oss før våren, i alle fall ikke hvis alle skal bli med. Kanskje kan jeg ta en tur alene med hundene?

Det største problemet mitt i tillegg til kulde er jo at jeg er så inni granskauen redd for elg og bjørn. Jeg har jo blitt angrepet av elg, men bjørnen har jeg foreløpig ikke sett noe til. Men jeg har på følelsen at den er rett rundt hjørnet.

Lars monsen bobler under huden min, jeg vil ut i villmarken og fange rovdyr med bare hendene. Eller nei, det vil jeg jo absolutt ikke. Jeg vil ut i naturen og nyte den til det fulle, med mine to hårete deilige hunder. Men helst uten rovdyr. Vil nyte det jeg elsker med naturen, stillheten, naturen og  alt det primitive ved det. For jeg elsker det som er primitivt, til en viss grad.

Prøvetur i nærheten.

Av erfaring så vet jeg jo at jeg kanskje ikke bør gi meg ut på de mest strabasiøse turene alene. For jeg vet jo at det er en viss risiko for at jeg ringer Daniel i full panikk fordi det står en brunbjørn og banker på teltet mitt.

Da er det jo lettere for han å redde meg fra denne brunbjørnen i nærheten av Tvedestrand et sted enn på Trolltunga.

Jeg får begynne litt forsiktig, så kanskje jeg sakte men sikkert kan begi meg ut på mer strabasiøse turer som gir meg masse glede og vind i luggen.

Så planen er en liten tur i desember, jeg vet jo at brunbjørnen og elgen lusker rundt hjørnet. Men det må jeg prøve å overvinne på en eller annen måte. Kanskje kan jeg slappe av, selv om jeg vet det blir vanskelig.

Ha en god natt, Lars Monsen eller ikke;)