Syv år siden jeg la meg under kniven for første gang.
Over alt hvor jeg går får jeg høre om denne tiden, den som går så altfor fort. Og jeg sier det jo også selv, tiden, den bare flyr avgårde i en rasende fart. Og ja, den flyr fortere når man har fått ett barn eller flere. Og den flyr visstnok enda fortere når man blir gammel og grå med løstenner, løstenner som kanskje ikke passer engang. Så mens tiden flyr så er det viktig i huske å nyte den til det fulle, noe jeg stadig må minne meg selv på. Fordi når løstenner er et faktum, da er det for sent å nyte det som var.
I dag er det nøyaktig syv år siden jeg la meg under kniven for første gang, og resultatet var ubeskrivelig vakkert. Akkurat selve opplevelsen var så langt i fra vakker som du kan komme, men så kom det noe unikt og flott ut av det. Men selve opplevelsen kunne ha vært bedre om noen hadde tatt vare på oss som førstegangsfødende, noe de absolutt ikke gjorde. De satt oss til å passe på det meste selv, en jobb vi ikke akkurat var rustet til på noen som helst måte. Pubertale Daniel på enogtjue år og jeg med svangerskapsforgiftning, det var langt ifra greit, faktisk så var det helt uakseptabelt. Men de færreste sier i fra første gang de skal ha barn, fordi alt er nytt og man vet egentlig ingenting om noe. Så de fleste lar det nok bare stå til, mens de håper på det beste. Og det gjorde jo så klart vi også, noe som resulterte i et vakkert resultat, men en helt ræva opplevelse. Ja, jeg vet vi burde ha klaget, men valgte heller å fortrenge det. Skal jeg være ærlig, så angret jeg bittert på det i ettertid.
Så har det store HJERTET vårt blitt syv år, hun har blitt en stor jente. Vi må niholde på den lille jenta som fortsatt bor inni henne, den lille jenta som elsker å kose med mammaen og pappaen sin. Den lille nysgjerrige skatten, hun med det store hjertet. En dag forlater hun sitt rede, og jeg kjenner allerede nå på det tomrommet og savnet jeg vil komme til føle. Og jeg kan kjenne hvordan mine øyner fyller seg med tårer, hvordan hjertet mitt fyller seg med savn. Heldigvis er det lenge til, men den tiden kommer før vi vet ordet av det, så her gjelder det å gripe dagen og nyte de små øyeblikkene. Den tiden vi aldri får igjen, den tiden mange glemmer å nyte fordi den går så altfor fort.
Nå sitter vi her da, som trebarnsforeldre. Vi som egentlig bare skulle ha to, men gud så glad jeg er for at vi fikk tre. Fordi den siste blidfisen, hun kunne vi ikke vært foruten. Tre nydelige hjerter har vi fått, av svært ulik karakter. Det kan til tider kjennes ut som et blodslit, men et fantastisk et vel og merke.
Beatedamatildaniel<3