Ti minutters intervalltrening og tenner på gang.
Da vi var i Spania ble det lite trening, men det ble jo litt snakk om det. Jeg hadde forsåvidt ingen planer om å trene heller. Egentlig hadde vi ingen spesielle planer, vi lot humla suse. Og vi lot oss selv «suse», noe vi tydeligvis hadde behov for.
At vi alle må gi jernet for å finne formen før toughets og maraton står for tur, det er vi smertelig klar over. Og lekende lett, det blir det i alle fall ikke. Men troa, den har jeg til det motsatte er bevist. Og jeg tenker jo hele tiden at det er så lenge til, men det er jo egentlig ikke så lenge til. Så det begynner på bli en mager trøst.
Allerede dagen etter at vi kom fra Spania var jeg godt i gang, jeg fikk meg en alle tiders treningsøkt. Det gikk overraskende bra, gildt var det også. Men da jeg forsøkte å løfte meg opp i armene skjønte jeg at fremgangen hadde stagnert, i et lite sekund følte jeg at jeg at armene var i ferd med å ryke av på midten . Jeg er på ingen måte tykk, men bare litt tung i fua. Og da er det ikke lett å dra seg opp, med altfor lange armer, og litt for lite muskler, det sier seg jo selv. Så for å få rikket fua av flekken, da må det jobbes målrettet og hardt. Enten så må jeg bli lettere eller så må jeg bli sterkere, og verken det ene eller det andre er gjort i en håndvending.
Min barndomsvenn har sagt til meg at hun kommer til å slå meg i hodet med noe hardt om jeg får blodårer på bicepsen, så det vil jeg jo helst unngå. Men da jeg spurte henne hva hun hadde foretrukket, blodårer på bicepsen eller at jeg ble tynn som en spete, da var hun ikke i tvil. Så innen jeg klarer å løfte fua mi en centimeter har jeg muligens blodårer på bicepsen også, men det vil tiden vise. Og tynn som en spete, det kommer jeg aldri til å bli. Men jeg gidder ikke å gjøre noe halvveis, så jeg skal jobbe så hardt jeg kan for å nå de målene jeg har satt meg. Jeg har en indre drøm om å løpe helmaraton, men jeg må være realistisk, og akkurat nå er det ikke i nærheten av realistisk. Da må jeg trene mer enn jeg har tid til.
Så er det jo sånn at når man har tre barn er det ikke alltid like lett å få tid til å trene, men stort sett så klarer jeg det. I går gikk det ikke så veldig bra, etter ti minutter våknet minsten, hun hadde absolutt ikke tenkt å sove mer. Hun var sur og grinete, irriterte seg over tennene som poppet ut både her og der. Så ti minutter med intervalltrening ble det, men som jeg sier, alt er bedre enn ingenting.
Nå sitter jeg og gleder meg til fotball i morgen, satser bare på at vi blir mange nok. Halvannen time med fotball ute, det er skikkelig balsam for sjela. Selv om jeg blir litt sinna når ballen ikke alltid går der jeg har tenkt at den skal gå, men det skyldes så klart de skjeve fotballskoa mine. Skjeve fotballsko, det er noe drit altså.
Nå tror jeg at Daniel skal ha tenner, fordi nå roper han på meg. Og når han roper, da hiver jeg alt jeg har i hendene og kommer så fort jeg kan??!! Og det er nesten helt sant, men bare nesten.
God kveld og god natt:)