Hvor er det vi er på vei hen egentlig?
Jeg sitter stadig og undrer meg over enkelte ting, og noen ganger skjønner jeg ikke bæret. Hva er det som har skjedd med med samfunnet og enkelte av oss mennesker, det virker som om folk stadig streber etter noe nytt og bedre. Selv om dette nye og bedre kanskje ikke finnes. Jeg spør meg selv med gru, hvor er det vi er på vei hen egentlig?
Kan vi ikke bare slå oss til ro med at det er ingenting som er perfekt, i alle fall om man uansett ikke klarer å se det selv. Stadig ser vi de som streber etter det perfekte utseende eller den perfekte kroppen, og uansett hva de gjør eller foretar seg så blir de aldri fornøyde. Kanskje tror de at de vil finne lykken bare de blir fine og perfekte nok, men den lykken er jeg sikker på at de aldri vil finne, fordi den lykken den finnes ikke. Hvis man vil, så vil vi alle finne noe vi skulle ønske vi kunne ha fikset på, uansett hvordan vi ser ut. Og det ene fører ofte til det andre, og resultatet er jo stort sett ikke særlig fint.
Det dukker stadig opp bilder på Facebook som er fikset på, de er så retusjerte at de neste går i oppløsning. Alt er fikset på, noen ganger til det ugjenkjennelige. Bildene er ikke i nærheten av det som er virkeligheten. Selv forstår jeg det ikke, hvorfor kan man ikke bare akseptere det man ser i speilet, fordi når det kommer til stykket så er det det som er sannheten. Og sannheten er bedre å leve med enn å prøve og rømme ifra. Alt annet vil bli et evig mas og jag etter noe som er uoppnåelig, noe som kanskje ikke engang finnes.
I dag er alt perfekt, fint og flott. Ikke bare utseende og kroppen, men alt, absolutt alt.
Kjærlighetserklæringer i det vide og det breie på sosiale medier, en roesenrød tilværelse, rett og slett et perfekt liv i en perfekt verden. Kanskje jeg kan kalle det et retusjert liv i en retusjert verden? Hvor er det vi er på vei hen egentlig?
Både jeg og Daniel kunne sikkert ha vært tynnere og litt strammer i fisken, vi kunne sikkert ha funnet mange feil både med hverandre og oss selv om vi ville. Men hvorfor skal vi bruke tid og energi på det? Det vil ikke gjøre oss godt, og ikke forholdet heller. Jeg ser jo at kjekken har blitt «litt» tjukken de siste årene, men det kan jeg fint leve med. Fordi i mine og barnas øyne er han fortsatt like fin og god, og det er det som teller. Ikke det at mange andre til tider minner han på at han muligens har gått litt opp i vekt den siste tiden. Selv kunne jeg sikkert ha vært litt 
strammere og hatt litt mer ved foran hytta, men til gjengjeld så har jeg litt mer ved bak. Men vi er tilfreds, noen ganger mer enn andre. Kjekken kunne sikkert har fortalt via Facebook hvor høyt han elsket meg, han kunne skrevet de lengste kjærlighetserklæringene også. Men hva er poenget? Det viktigste er jo at han viser meg hva han føler, ikke at han skal overbevise alle andre om at vi har det så flott og fint, at vi elsker hverandre høyere enn himmelen. Ofte kan man tenke seg at det som fremstår som så perfekt i sosiale medier ofte er det stikk motsatte i virkeligheten.
Og når det kommer til alt her i livet, noen ganger føles alt helt supert og til tider perfekt, men langt ifra bestandig. Noen ganger er alt et rent helvete, men heldigvis er det forbigånede. Men det er vel det livet handler om, opp og nedturer i en langt ifra perfekt verden.
Håper folk vil slutte å strebe etter noe de aldri vil finne, jo mer de streber etter det perfekte jo lenger vekk vil det nok føles. Man må slå seg til ro med det man har, være fornøyd og glede seg over de små tingene som i dag ofte blir usynlige. Man må godta at perfekt er det ingen som er, men man kan akseptere seg selv og livet som perfekt nok.
Ha en perfekt dag;)