Curlingforeldre gjør barna sine en stor bjørnetjeneste!
Curlingforeldre, hva er nå egentlig det? Det er det det finnes altfor mange av i dag, og det er langt ifra bra. Faktisk så er det det ganske skremmende, fordi barn lærer seg ikke å vise respekt, verken voksene eller for andre barn. De viser ikke engang respekt for seg selv!
Curlingforeldre koster bakken for sine barn, slik at barna deres ikke skal møte hinder eller motgang. De skåner de for alt, står på pinner til alle døgnets tider, morgen, kveld og natt. De kjøper det de peker på, gir de det de måtte ønske, uten å stille et eneste krav.
Barn er ikke små voksene, de er små barn som ikke vet sitt eget beste. Det er vi som voksene som skal sette grenser, det er vi som skal ruste de til et liv som voksen, når den tid kommer. Og curler vi veien for de, vil de slite, før eller siden. Kjøper vi alt de peker på vil de miste evnen i å se verdien av ting, noe som er svært uheldig.
Grenser er viktig, det gir barn trygghet. En trygghet barn virkelig trenger, en trygghet de kan ta med seg på en vei som ellers kan være tøff og hard. Motgang er bra, motgang gjør oss sterkere. Og det å lære seg å takle motgang er viktig, allerede som barn. Lærer man det som barn, da blir motgangen som voksen letere å håndtere. Blir man skånet som barn, da kan realiteten ende som et slag i trynet, et slag som kan være vanskelig å forholde seg til, et slag man i verste fall ikke er i stand til å takle. Fordi voksenlivet kan være tøft, i alle fall hvis man har blitt skånet for alt det som skulle forberede deg, for det som skulle ruste deg for realiteten og det virkelige liv. Når mamma og pappa ikke lenger koster banen og fjerner skjær i sjøen, slik de ellers alltid har gjort. Når du en dag står på bar bakke, og må klare deg sjøl uten å kunne grine deg til en løsning. Da ser du kanskje døden i hvitøyet, fordi putene under armene er i ferd med å forsvinne. Og kanskje innser du, at dine foreldre har gjort deg en bjørnetjeneste.
Men det å sette grenser kan være krevende, men det er akkurat i øyeblikket. På sikt så gagner det både foreldrene og barna, selv om det kanskje ikke føles slik der og da. Grensesetting gir barna trygghet, og det er jo i og for seg logisk. Fordi bar må vite at de har noe å forholde seg til, de må vite at de har grenser. Selv om de kanskje noen ganger velger å overse de, men da vet de i alle fall at de er der. Å sprenge grenser er jo en del av de å være barn, men hva sprenger de som ikke har grenser? Hva forholder de seg til?
Selv er jeg tilhenger av grenser, på mange måter. Fordi jeg vokste opp med det selv, og vet hva slags trygghet det ga meg. Jeg har aldri fått det jeg har pekt på, men det er kanskje derfor jeg er så ydmyk og takknemlig for det jeg får nå.
Jeg sier stadig nei i butikken, nei og atter nei. Fordi jeg vil ikke ha shitkids som forventer å få det de peker på, som ikke tåler å få et nei! Og det er kanskje derfor de blir strålende fornøyde når de først får noe, de har ingen krav som er høyere enn himmelen. De har lært seg evnen, evnen av å være takknemlig. Og takknemlighet, det ingen selvfølge i dag.
Det å kjøpe barna, det er en svært uheldig snarvei, som etterhvert vil føles som en uendelig lang bomtur, enten man vil innrømme det eller ikke. Fordi barn vil ha alt, om du gir de det! Og takknemligheten, den kan du se lenge etter.
Jeg har selv blitt sponset litt her i livet, men det har vært i voksen alder, da jeg forstod meg på penger. Og jeg tar det aldri for gitt, fordi jeg har lært og forstått! Det jeg har blitt sponset med har foreldrene mine jobbet for, og jeg er dypt ydmyk og takknemlig for det. Og hadde det ikke vært for den kjærligheten og omsorgen de ga meg i tillegg, da tror jeg ikke jeg hadde verdsatt det på samme måte.
Så til ettertanke, Curlingforeldre gjør barna sine en bjørnetjenste, kanskje på tide å tenke seg om?
Og til gamlingene, dere curla ikke banen for oss, takk for det;)