Kan du ikke være babyen min en liten stund til?
Da vi fikk det største hjertet vårt var alt nytt, skummelt og spennende. Og jeg husker at jeg følte at babytiden var lang, lenger enn med de to yngste. Jeg husker jeg gledet meg til nye ting hele tiden, jeg gledet meg til smilet, til latteren, krabbingen, til hun kunne sitte og til hun skulle begynne å gå. Jeg gledet meg rett og slett så mye til at det skulle skje noe nytt, ting gikk liksom ikke fort nok.
Vi var begge to kålhoder når det kom til babyer, både Daniel og jeg. Vi hadde rettere sagt ikke så mye peiling, og hadde nok på den tiden, satt pris på om babyer kom med en «brukerveiledning». Selv om jeg egentlig aldri har vært et ihuga fan av å lese slike tørre greier! Men jeg tror jeg hadde bladd opp og lest litt på den tiden, hvis ikke hadde i alle fall Daniel gjort det. Men når jeg tenker meg om så hadde vel han nok med teorien på sertifikatet, slik at han selv kunne kjøre på butikken og kjøper bleier og mat.
Jeg nøt nok tiden, men absolutt ikke til det fulle. Og jeg tror innerst inne at det er vanskelig å sette seg tilbake og nyte tiden til sitt første barn til det fulle, fordi det simpelthen ikke lar seg gjøre når alt er så nytt, skummelt og spennende. Men gud så mye man lærer på den tiden med sitt første barn, og den tiden er unik og svært verdifull.
Men da hjertet nr to kom til verden var det noe helt annet, på mange måter. Hun var like kjærkommen, den lille skatten som valgte nødutgangen hun også, slik som sin søster. Men da vi fikk henne var vi mye mer trygge på alt, og vi hadde mer peiling på alt som hadde med babyer å gjøre. Vi hadde flyttet i nytt hus, og alt var i grunn ganske så avslappende og fredelig. Storesøster var fornøyd og vi som foreldre følte vi mestret babytiden på en helt annen måte. Og klarte derfor også å nyte tiden som uansett går så altfor fort.
Vi skulle ha to men det ble tre, og det var jo bare slik det skulle være. Lille hjertet kom til verden, storesøstrenes store glede, og kanskje etterhvert største skrekk.
Jeg føler at tiden med det minste hjertet har jeg nytt til fulle, jeg har latt humla suse. Jeg har latt klesvasken klatre til toppen av taket, jeg har latt hybelkaninene få fritt spillerom og jeg har blitt flinkere til å fokusere på det viktigste jeg har i livet. Jeg niholder på babyen som ikke lenger er en baby, jeg snuser inn siste rest av babylukten mens jeg prøver å stoppe tiden, i det minste bare for et lite øyeblikk. Jeg kan sitte lenge å se på de små babyhendene som grafser ned alt som finnes, de som som er så søte, de som fortsatt er så veldig små. Jeg gleder meg over de rare lydene, den søte gangen og det lure blikket. Jeg elsker de søte bollekinna og det nydelige smilet som sitter løst.
Så lille hjertet, kan du ikke være babyen min en liten stund til?