Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig.
Alder er bare et tall er det mange som sier, og jeg er en av de som sier det. På noen områder er jeg fortsatt et barn, og jeg tillater meg selv å være det så ofte jeg kan. Jeg har alltid vært en stor tilhenger av litt tull og fjas i hverdagen, og fortsatt så er det mye tull og fjas, selv om «tallet» mitt endrer seg for hvert år. Det er heldigvis mye annet som aldri endrer seg.
Mye endrer seg nok aldri siden jeg bor under samme tak som den hårete kjekkas min som minner litt for mye om meg selv til tider, i alle fall på noen områder. Han som simpelthen bare elsker å danse rundt i trusa mens kompene svinger seg i takt til musikken. Han som gjerne tar på seg et plagg bare fordi jeg lurer så veldig på hvordan han ser ut i det. Han betente nelaugingen som svinger seg så grasiøst at til og med kattene står og måper. Han som har tre hjerter som gleder seg stort over pappas spillopper, tre hjerter som syns at pappaen er en prima ballerina.
Men i en hektisk hverdag med mye jobbing og plikter så hender det at vi glemmer å leke, men det er også noe jeg merker fort, fordi det blir et savn. Jeg merker at humøret, sinnet og ikke minst de tre hjertene har godt av at mammaen og pappaen finner frem barnet i seg med jevne mellomrom. Og så tror jeg at det er godt for forholdet vårt, det er som krydder i hverdagen. En liten dans ala Byberg iført en kledelig body kan jo sammenlignes med en aldri så liten Habanero chili, sterk og uforglemmelig.
Når vi glemmer å leke så blir det fort kjedelig, da gjelds det bare å få ut barnet i oss. For det bor der i oss, det kommer det heldigvis alltid til å gjøre. Og med tre små hjerter i hus så er jeg i grunn ganske så glad for at vi er ganske enige i at alder bare er et tall.
Ha en barnslig mandag 🙂