Alle kjenner vi vel angsten?
Angsten, den som puster deg i nakken og gjør din hverdag så tung. Den som hvisker deg ord du helst vil slippe å høre, den som bryter deg ned og spiser din tid. Den som finner deg uansett hvor du er, den som ikke gir seg så lett. Den som gjør dine hender så ekle og klamme, den som får ditt hjerte til å hamre. Den som får deg til å gråte, men ikke av glede.
Gir man etter for angsten overtar den ditt liv. Kjemper du i mot, vil den bli svakere og svakere. Men helt borte, det blir den aldri.
Men alle kjenner vi vel angsten, på en eller annen måte? Alle vi mennesker har vel en form for angst, selv om mange av oss ikke lar oss styre av den. Men den er der, og kanskje kommer den frem med jevne mellomrom. Men om den håndteres riktig når den viser seg så har man lært seg å leve med den. Og kanskje kan angsten bringe noe positivt med seg, kanskje utfordrer den deg og gjør deg sterkere.
Men når angsten får styre, blir det vanskelig å leve. Når den setter grenser og dominerer din hverdag, når den har fått herje og fylle deg med frykt i lange tider. Det er da den er farlig, det er da den er ødlegende. Da er den vanskelig å snu, og det er kanskje umulig å klare alene.
Men angsten som puster deg i nakken og som ødelegger ditt liv kan være vanskelig å snakke om. For mange kan det være vanskelig å forstå den frykten og redselen den bringer med seg.
For selv om vi alle kjenner på angsten, så er det måten vi takler den på som avgjør hva slags plass den vil få i livene våre. Og den angsten som titter frem et svakt øyeblikk er vel den angsten de fleste av oss lever med. Den som generelt ikke har noe betydning for hverdagen vår. Men den er der, den er en del av oss som menneske.
God natt 🙂