Det er ikke alltid jeg trenger å se meg selv i speilet!
Nattarbeid kan være tung, men det har absolutt sine fordeler! Og nå har jeg jobbet i så mange år at jeg jeg vet hva slags oppgaver som er forbeholdt natta. Så har jeg jo det mest vesentlige i en jobb, nemlig gode kollegaer. Og når jeg får sove godt og mosjonert nok, da er det virkelig helt topp. Men blir det lite søvn og lite mosjon derimot, da føler jeg meg som en zombie med hodet fullt av bomull. Men jevnt over så syns jeg det går ganske så bra, så jeg skal ikke klage.
Men med seks vakter på en uke hender det ofte at jeg og min kollega fniser litt i korridorene når vakten går mot slutten, like susete og kanskje litt i overkant trøtte begge to. Og kanskje fniser vi litt fordi vi endelig er ferdig med vår arbeidshelg, og endelig kan se frem til noen netter fri. Og det skal jeg si deg, det er virkelig verdt å fnise litt av. Over en uke fri, det kan vel få selv en surpomp til å fnise?
Men det er ikke alltid jeg fniser like godt når jeg får øye på meg selv i speilet etter så mange netter på jobb, da hender det jeg får lyst til å grine. Når de medfødte teposene under øyene mine har blitt til sorte søppelsekker og håret minner mer om en piassavakost enn hår der det står til alle kanter. Men jeg trøster meg selv istedenfor å gråte, tenker alltid at det kunne vært verre. Og når man er trøtt og litt sliten, da er man jo ofte litt mer negativ enn vanlig. Også har jeg jo lært meg en ting, det er ikke alltid jeg trenger å se meg selv i speilet. Men så er det jo ikke alltid jeg husker det, ikke før det er for sent.
Men etter noen timer på øya kan jeg trygt hilse på meg selv i speilet, og ofte tenker jeg i mitt stille sinn at jeg i grunnen ikke er så verst. Og søppelsekkene under øynene, de trekker seg ofte tilbake, sakte men sikkert. Håret mitt derimot, om det ikke alltid minner om en piassavakost, så er det som oftest et fullstendig kaos av hårstrå som festes sammen i en strikk uten mål og mening. Men det er jo liksom meg, og det kan jeg leve med. Jeg har en kjofse på hodet og Daniel har en kjofse i ansiktet, det blir jo ikke bedre enn det.
Og med kjofsa på hodet sitter jeg her og tenker på friuka mi som ikke ble en halv uke engang fordi en ekstra vakt datt ned i hodet på meg, og det føles i grunn ganske så greit. Jeg skal bare prøve å huske på at jeg ikke trenger å se meg selv i speilet, i alle fall ikke før jeg har sovet!
Så nå skal jeg nyte en kveld med den kjekkeste mannen jeg vet om etter pappa, nemlig min hårete utkårede deilige mann. Jeg skal hvile øynene på de medfødte Restylan leppene hans, som stort sett er gjengrodd av bart.
God kveld;)