og alt det innebærer
Jeg glemmer mye, noen ganger så føles det som om jeg glemmer alt. Men jeg gjør jo ikke det, men det er den følelsen. Den følelsen av at alt blir glemt, alt det jeg skulle huske. Det fordufter i hjernen, og blir borte som om det aldri engang hadde vært der.
Jeg setter meg stadig noen mål, ting jeg ønsker å gjennomføre. Men noen mål er lettere å nå enn andre. Men jeg er jo sta som et esel, som Daniel sier, så jeg gir meg stort sett ikke med det første.
Men en ting ga jeg egentlig opp, og det var strikking. Etter altfor mange forsøk på å strikke hvor jeg gjorde feil nesten før jeg hadde startet, mistet jeg motet. Og jeg hadde i grunn bestemt meg for og ikke se på en strikkepinne noensinne igjen, i alle fall ikke ta på en.
Vi voksne har som oftest ansvar for mye, og stort sett så går det i grunn ganske greit. Jeg føler i alle fall det selv. Kanskje noen ting blir overlatt til seg selv, men da er det kanskje snakk om litt mer uviktige ting.
Er det noe som forsømmes her i huset så er det blomster og planter. Noen dør før de har kommet i hus, andre overlever noen uker, kanskje bare noen dager. Vi vanner de noen ganger når vi får tid, hvis vi husker det. Men det er ikke sikkert vi gjør det. Eller så husker vi det kanskje begge to, så mulig det blir for mye vann. For vi kommuniserer aldri når det kommer til blomster og planter. Kanskje derfor vi ikke har så veldig mange. Vi har på en måte skjønt at det ikke er vår sterke siden.
Jeg må jo være ærlig å si at jeg er glad for at Daniel er flinkere til å vanne blomsten min, enn den i vinduskarmen, for den ser litt halvdød ut nå.
Redsel kan ofte komme i veien for enkelte ting her i livet. Og noen ganger, så er det kanskje like greit. For når det er en reell fare for at man faktisk kan komme til skade, da vil jeg faktisk påstå at det innimellom kan være positivt med redsel.
Fortsett å lese «Redselen for å bli skadet ble litt for stor»
Snø og vinter det er fin det altså, og da mener jeg virkelig fint. Men jeg må si at jeg tar meg selv i å drømme om sol og sommer, og ikke minst våren. Den deilige våren som kommer og puster nytt liv oss. Alle oss som kanskje føler at vi er en smule livløse etter en lang og kald vinter. Men før vinteren slipper taket skikkelig her i Norge, så er jeg klar til noen dager i Spania om ikke så altfor lenge. Må si jeg gleder meg til et par rolig shots med «gutta», det kan ikke bli annet en bra.
Fortsett å lese «Gleder meg til et par rolige shots med «gutta»»
Jeg tror Daniel går med en drøm om at vi skal få til litt par yoga snart. Usikker på om han vet helt hva det dreier seg om, for kroppen hans egner seg i grunn ikke til slikt. Men jeg gjør jo alt for prinsen, så par yoga det skal han få. Håper bare på at vi kan ta det innendørs nå som det snør sidelengs ute.
Kjekken er i grunn litt for stiv, og da snakker jeg selvfølgelig om kroppen hans. Den stivheten som ikke kommer og går, men den som er der konstant. Den som gjør han så avhengig av skohornet han aldri finner, den som mest sannsynlig kommer til å sette en stopper for drømmen om yoga. Men stiv eller ei, det skal jo i alle fall gjøres noen gode forsøk. Fortsett å lese «Daniel har en drøm om par yoga»
Her i huset skiller sokkene seg ganske raskt, noen ganger så skiller de seg med det samme vi får de i hus. Det hender de finner sammen igjen, men da mest sannsynlig bare midlertidig. For om holder de sammen over lengre tid, så hører det til sjeldenheten. Så her i huset kan man kanskje si at vi er omringet av single sokker som sliter med å holde seg til partneren sin.
Haugen med single sokker vokser fort, og den er vanskelig å holde styr på. De dukker opp over alt, og noen ganger på de mest utenkelige stedene. Jeg kan finne sokker i fryseren og i kjøleskapet. Fortsett å lese «Single sokker så langt øyet kan se»
Jeg har alltid vært redd for mørket, helt siden jeg var liten. Jeg vet ikke om det er noen spesiell grunn til at jeg har blitt redd, eller om jeg rett og slett er født sånn. Men redselen den har vært der så lenge jeg kan huske, selv om jeg kanskje innerst inne vet at det ikke er noe å være redd for. Når jeg blir redd i mørket er det ofte for urealistiske ting. Ting som blir hundre prosent realistisk for meg i mørket. Fortsett å lese «Nesten voksen og mørkeredd»
At jeg en periode strevde med å få litt fart på samboeren min som var blitt en smule ølglad er vel ingen hemmelighet? Han som lot hår og skjegg vokse i takt med den svulmende ølmage sin. Han som elsket makspuls, ble litt for komfortabel med å sitte i sofaen med hvilepuls og en kald øl. Han som stadig lovet meg å starte å trene litt igjen, men kanskje ikke med det samme. Kanskje etter jul eller påske eller kanskje neste år. Ikke rart jeg selv tenkte, kanskje aldri.
Fortsett å lese «Det var det som måtte til for å få Daniel ut»
Det å gi komplimenter kan være vanskelig. Men det å få komplimenter, det ser ut til å være enda vanskeligere for mange. Det virker som om mange har problemer med å ta det til seg. Men hvorfor er det sånn, hvorfor er det så vanskelig og bare si takk? Når noen sier du er fin, så sier de det mest sannsynlig fordi du er det? Ikke for at du skal motsi dem og diskutere det. For enkelte ting er rett og slett ikke oppe til diskusjon. Fortsett å lese «Hvorfor er det så vanskelig å si takk»
