og alt det innebærer
Hvis jeg hadde hatt fem dager kun til meg selv, da hadde jeg fått skikkelig orden her hjemme. Jeg hadde virkelig benyttet meg av tiden jeg hadde. Men rasstappen, han må ha hatt vanvittig mye å gjøre. For det er ikke mye han har rukket. Fortsett å lese «Rasstappen har hatt mye å gjøre»
Noen ganger ender jeg frivillig opp i et endeløst kaos jeg helst skulle ha unngått. Men andre ganger føler jeg at jeg oppsøker kaos, men kanskje fordi det er akkurat det kaoset jeg virkelig elsker.
Etter å ha tilbragt fem deilige dager på Jomfruland med seks barn, en over gjennomsnittet kjekk mann og et usedvanlig unikt menneske ved navn tante Beth så må jeg smile litt for meg selv.
Nok en gang har vi tilbragt deilig kvalitetstid på en av de finneste plassene som finnes. I et herlig kaos av unger som elsker å tilbringe tid i sammen. Akkurat slik som mammaene sine. Selv om de løper som pisket skinn innimellom.
Med seks barn er det alltid noen som kaller. Det er alltid noen som ikke finner noe. Alltid noen som er sultne. Kanskje er det noen som krangler. Stadig rushtrafikk på toalettet når du prøver å snike deg unna. Bare det å komme seg på stranda kan ta votter og vår. Og når du først kommer på stranda, så skal du ikke se bort fra at en av ungene ikke ble smurt med solkrem midt i kaoset.
Men innimellom slapper vi av før noen roper mamma. Kanskje de har laget noe fint i sanden, kanskje de må tisse, noen er muligens sultne eller kanskje de har funnet verdens fineste lykkestein som mamma en og to bare må se.
Men selv om det går litt rundt for meg og jeg blir litt svett til tider. Så er dette det kaoset jeg frivillig befinner meg i. Mest sannsynlig fordi jeg simpelthen elsker de menneskene så uendelig mye.
Og hver anledning vi finner, så tilbringer vi tid sammen. Og går det for lang tid, så kommer abstinensen. Ikke bare hos meg, men også hos hjertene.
Generelt liker jeg ikke kaos, men så lenge jeg er med tante Beth så koser jeg meg uansett. Da kan kaoset være komplett. For midt oppi kaoset så løser vi verdensproblemer, ler, klør hverandre på ryggen og har tidenes beste kvalitetstid.
Så før vi forlater hverandre prøver vi alltid å avtale tid for neste kaos. For tomrommet kommer så fort våre veier skilles. Og tomrommet, det er stort.
Min største drøm er tomannsbolig med tante Beth og gjengen! Da hadde livet mitt vært komplett!
God natt;)
Stort sett så trives jeg veldig godt her jeg bor nå. Innerst kunne jeg ikke tenke meg å flytte. Men i hodet mitt har jeg flyttet mange ganger allerede.
At aktivitet er sunt er vel noe de fleste av oss vet. Og alle har vi godt av litt aktivitet i hverdagen, enten på den ene eller den andre måten.
Selv har jeg vært glad i forskellige former for trening store deler av livet mitt. Og jeg er ikke akkurat noe mindre glad i det nå som jeg nesten har blitt voksen. Fortsett å lese «Dørstokkmila puster meg i nakken»
Å pakke til tur er ikke bestandig så lett, og det kan by på mange utfordringer. Det er ikke som den gangen da jeg kun skulle pakke til meg selv, noe som for så vidt ikke alltid var en dans på roser det heller.
Fortsett å lese «Å pakke til tur»
Om folk tror på Gud, julenissen eller andre ting så har ikke jeg noe med å blande meg i det. Man må respektere hverandre og heller godta at vi er forskjellige. Godta at vi har forskjellig tro og forskjellige meninger om ting her i livet. Så lenge man er grei med andre og oppfører seg fint, så er det ingen som skal blande seg inn i andres business.
Fortsett å lese «Makan til frekkhet»
Er det en ting jeg og Daniel har til felles, så er det at vi elsker mat. Og heldigvis for meg så elsker han å lage mat. Selv så syns jeg det er veldig gildt, men ofte så holder jeg meg til dessert, kaker og andre søte ting. Ingenting er som en sabla god dessert etter et herremåltid.
Fortsett å lese «Vi elsker mat»
Stort sett så syns jeg det er nydelig og komme meg ut. Uansett hvor trøtt og sliten jeg kan føle meg, så vet jeg at en tur i skogen kan gjøre underverker. Og stort sett så gir det meg masse energi og glede, selv de dagene jeg må overtale meg selv for å kommer meg over dørstokken.
Men en sjelden gang, slik som i går, så føltes hele turen som en evig lang oppoverbakke. Og for å toppe det hele så føltes det som om jeg løp i sterk motvind, selv om jeg vet at det helt vindstille og fint. Beina var tunge som tømmerstokker og skoa gnagde. Jeg skinte ikke akkurat om kapp med sola der jeg drømte om sofaen og sjokoladeplata i kjøleskapet.
Fortsett å lese «En eviglang oppoverbakke.»
I forgårs hadde jeg store planer for dagen. Jeg skulle levere hjertene i barnehagen, gå en lang tur med Ailo, rydde og vaske. Jeg hadde rett og slett tenkt å være skikkelig effektiv.
Fortsett å lese «Det var ikke akkurat det som var planen»Før i tiden da jeg var ung, hadde jeg stort sett alt på stell. Men nå er det andre boller, for å si det mildt. Her i huset er det absolutt ikke alltid på stell, og jeg har på en måte akseptert at det er sånn det er. Men noen ganger så blir jeg så stresset og sur, at det går helt rundt for meg. Hvis alt blir kaos i hjemmet, blir det kaos i hodet mitt også. Men hvis jeg klarer å ha et noenlunde system, så klarer jeg å holde hodet kaldt. Og jeg har jo skjønt at det går an å ha system i rotet. Og hvis Daniel da kan klare å la være å rote i systemet, da klarer vi oss. Men det er ikke alltid han klarer.
