og alt det innebærer
I dag har jeg sett den fineste gaven som finnes.
I dag har jeg vært så heldig å få være med å se min niese, min ufødte niese vel og merke. Og jeg må jo bare si at det var kjærlighet ved første blikk, og jeg gleder meg stort til den dagen hun kommer ut for å se dagens lys. Er jeg ekstra heldig, så er jeg en av de første hun får hilse på.
Fortsett å lese «I dag har jeg sett den fineste gaven som finnes»
Fra strøkent til bomba på null komma niks.
Jeg har med tiden blitt flinkere til å overse rot, rett og slett fordi jeg skjønte tidlig at jeg ikke hadde noe valg. Da jeg møtte denne betente nelaugingen jeg deler seng med i dag ble det raskt andre boller. Før han kom inn i bildet hadde jeg det alltid strøkent, og det var aldri så mye som en liten hybelkanin å skimte. Så kom han inn i livet mitt, han rotet det rett og slett litt til. Men jeg skjønte jo at jeg måtte endre meg litt for å klare å holde ut med denne prinsen fra «der ingen kunne tru at nokon kunne bu». Du kan jo kanskje si at støvet jeg engang hadde på hjernen ligger nå i alle kriker og kroker her hjemme hos oss, og det kan vel i grunn være like greit? Tror det er letter å leve med litt støv på gulvet enn støv på hjernen, i alle fall så føles det slik nå.
Det kan være jeg er litt vel optimistisk.
Jeg har alltid tenkt at alt lar seg gjøre til det motsatte er bevist, noe jeg er veldig glad for. For stort sett, så er det oss selv som setter en stopper for hva som er mulig. Noen ganger så må man kanskje ofre litt, andre ganger kanskje litt for mye. Ofte så handler det nok mye om den grensa, grensa på hvor mye enkelte er villige til å ofre for å oppfylle sine drømmer. Ofte kan vi vel kanskje drømme om noe, som bare blir med drømmen. Akkurat som drømmen min om å kunne spille gitar, den tror jeg blir med drømmen. Fingrene minne passer ikke til gitaren, og de vil i alle fall ikke lystre. Og jeg har prøvd utallige ganger, like positivt innstilt hver gang. Men nei, det ligger ikke for mine fingre.
Fortsett å lese «Det kan tenkes at jeg er litt vel optimistisk»
Hva var det nå egentlig jeg skulle huske på igjen?
Er jeg blitt dement, eller i alle fall kanskje i startfasen? Det er noe jeg stadig må spørre meg selv om, fordi jeg glemmer, noen ganger føler jeg at jeg glemmer alt. Men det er ikke helt sant, fordi jeg har aldri glemt ungene mine, og heldigvis for det. Men jeg glemmer mye, og noen ganger ting jeg føler jeg absolutt burde ha husket.
Fortsett å lese «Hva var det nå jeg egentlig skulle huske på igjen»
Noen ting gjør meg så uendelig trist.
Er det noe her i livet som gjør meg trist, og ikke minst skikkelig forbannet, så er det når jeg ser, leser eller hører om barn som ikke har det bra. Barn som blir utsatt for ting barn ikke skal utsettes for, barn som ikke føler den gode tryggheten et barn skal føle. Barn som gråter, gråter fordi de virkelig har grunn til å gråte. Jeg kjenner at hjertet mitt også gråter, og jeg gråter for disse barna.
Kan du ikke være babyen min en liten stund til?
Da vi fikk det største hjertet vårt var alt nytt, skummelt og spennende. Og jeg husker at jeg følte at babytiden var lang, lenger enn med de to yngste. Jeg husker jeg gledet meg til nye ting hele tiden, jeg gledet meg til smilet, til latteren, krabbingen, til hun kunne sitte og til hun skulle begynne å gå. Jeg gledet meg rett og slett så mye til at det skulle skje noe nytt, ting gikk liksom ikke fort nok. Fortsett å lese «Kan du ikke være babyen min en liten stund til»
En smekker dundre på over hundre.
Jeg kan vel kanskje si at Daniel ikke har vært i nærheten av å finne formen i sommer, men han har fått en aldeles nydelig form på magen. Litt fyldigere og fine bollekinn og enda litt mer vondt i vilja, vilja til å trene. Men jeg må jo bare si 
det, jeg hadde egentlig ikke trodd noe annet.
Så nå som jeg har skadet meg og sjokoladen hjemsøker meg som aldri før, da lurer jeg på om je
g skal lene meg tilbake i sofaen og la det stå til. Om ikke for alltid, så i alle fall for en liten stund. Det hadde i grunn vært litt deilig. Så kan vi sitte i sofaen begge to, sitte der å tenke på å trene mens vi tar en slurk øl for å klare å svelge unna enorme mengder med herlig potetgull og fantastisk sjokolade. Og det selv på en mandag! Fortsett å lese «En smekker dundre på over hundre»
Curlingforeldre gjør barna sine en stor bjørnetjeneste!
Curlingforeldre, hva er nå egentlig det? Det er det det finnes altfor mange av i dag, og det er langt ifra bra. Faktisk så er det det ganske skremmende, fordi barn lærer seg ikke å vise respekt, verken voksene eller for andre barn. De viser ikke engang respekt for seg selv!
Fortsett å lese «Curlingforeldre gjør barna sine en stor bjørnetjeneste.»
Kjærligheten, den blomstrer den.
Etter tre netter på jobb må jeg si det skal bli godt med en natt fri, en natt i en deilig myk seng, sammen med en deilig myk mann. En deilig myk mann som forhåpentligvis ikke har tenkt å snorke seg igjennom natta. Men den tid den sorg, da får jeg bare finne meg bare en annen myk seng.
Hvor er det vi er på vei hen egentlig?
Jeg sitter stadig og undrer meg over enkelte ting, og noen ganger skjønner jeg ikke bæret. Hva er det som har skjedd med med samfunnet og enkelte av oss mennesker, det virker som om folk stadig streber etter noe nytt og bedre. Selv om dette nye og bedre kanskje ikke finnes. Jeg spør meg selv med gru, hvor er det vi er på vei hen egentlig?
Kan vi ikke bare slå oss til ro med at det er ingenting som er perfekt, i alle fall om man uansett ikke klarer å se det selv. Stadig ser vi de som streber etter det perfekte utseende eller den perfekte kroppen, og uansett hva de gjør eller foretar seg så blir de aldri fornøyde. Kanskje tror de at de vil finne lykken bare de blir fine og perfekte nok, men den lykken er jeg sikker på at de aldri vil finne, fordi den lykken den finnes ikke. Hvis man vil, så vil vi alle finne noe vi skulle ønske vi kunne ha fikset på, uansett hvordan vi ser ut. Og det ene fører ofte til det andre, og resultatet er jo stort sett ikke særlig fint. Fortsett å lese «Hvor er det vi er på vei hen egentlig»
