og alt det innebærer
Noe av det verste jeg vet er rot og kaos over hele linja. Merkelig nok består hele huset vår av rot og kaos. Eller det er i grunn ikke så merkelig, når resten av familien simpelthen elsker rot og kaos. I alle fall kan det virke sånn. Fortsett å lese «Jeg lurer på når det skal synke inn»
Når Daniel ser skatter er det ofte skrot jeg ser, egentlig har vi ikke plass til noe mer. En hardbarka horder fra der ingen kunne tru at nokon kunne bu, vi har masse plass, det er bare å stu.
Stadig finner nye skatter veien til vår garasje, i mitt ansikt kan du skimte aldri så liten grimase. Skrot så langt øyet kan se, jeg vet ikke om jeg skal grine eller le.
Daniel samler på alt han finner, men han merker sjeldent om noen vakre skatter forsvinner. Hvis jeg får ryddet de bort, kommer det nye ganske så fort.
En ryddig garasje kan jeg bare glemme, en horder fra Nelaug kan man jo aldri temme. Han elsker alle skattene jeg ikke liker, alt fra fine kopper til sjeldne spiker.
Vakre skatter eller bare skrot, en ting er sikkert det blir et evig kaos og skikkelig rot. Plankebiter, sjeldne spikre og kopper med skår, kanskje jeg skal pakke det inn å gi han det til jul i år?
Når jeg kvitter meg med en skatt kommer han tilbake med fem, kanskje noe han så for seg kunne ha passet i vårt hjem. Men noen ganger må jeg jo si nei, kan nok være han blir litt lei.
Jeg vil ikke ha flere skatter nå, men det kan horderen fra Nelaug ikke forstå. Han tenker bare mer, mer og atter mer. Men skrot er virkelig det eneste jeg ser. Stadig snubler jeg i en skatt ute i vår garasje, det er simpelthen ikke lenger noen passasje.
Skattene kommer og skattene går, rart jeg ikke har fått grått hår. Nå skal jeg ut å rydde noen skatter bort, lite merker han om jeg gjør det fort. Et skatteforbud skal jeg få på plass, kan tenke meg han syns jeg er litt kvass.
Ha en fin dag med skatter eller skrot, har man mye av alt blir det uansett bare rot;)
En del lærere har skrevet noen dystre innlegg den siste tiden. Må helt ærlig si at jeg får vondt i magen og lurer på hvor vi er på vei. Fortsett å lese «Vi må ta litt bedre vare på lærerne til barna våre»
Etter en nattevakt, er det alltid nydelig når jeg omsider lander i senga og kan sove litt. Fortsett å lese «For en utrolig gild tur hjem fra jobb»
Det er noen ting som forundrer meg veldig, noe jeg ikke helt forstår. Det ene handler om lepper og det andre om øyenbryn.
Jeg har fortsatt friskt i minne da Daniel farget øyenbryna i forbindelse med at han stilte opp som forsøkskanin for en frisørlærling for en tid tilbake. Han kom hjem med øyenbryn som ikke harmonerte med resten av det yndige fjeset hans. Og de bryna hjemsøkte meg lenge etter at de forsvant. Men jeg vil ikke påstå at de forsvant så veldig fort, trodde en stund de var kommet for å bli. Grøss og gru!
Fortsett å lese «Tykke eller tynne?»Jeg setter meg stadig noen mål, ting jeg ønsker å gjennomføre. Men noen mål er lettere å nå enn andre. Men jeg er jo sta som et esel, som Daniel sier, så jeg gir meg stort sett ikke med det første.
Men en ting ga jeg egentlig opp, og det var strikking. Etter altfor mange forsøk på å strikke hvor jeg gjorde feil nesten før jeg hadde startet, mistet jeg motet. Og jeg hadde i grunn bestemt meg for og ikke se på en strikkepinne noensinne igjen, i alle fall ikke ta på en.
Vi voksne har som oftest ansvar for mye, og stort sett så går det i grunn ganske greit. Jeg føler i alle fall det selv. Kanskje noen ting blir overlatt til seg selv, men da er det kanskje snakk om litt mer uviktige ting.
Er det noe som forsømmes her i huset så er det blomster og planter. Noen dør før de har kommet i hus, andre overlever noen uker, kanskje bare noen dager. Vi vanner de noen ganger når vi får tid, hvis vi husker det. Men det er ikke sikkert vi gjør det. Eller så husker vi det kanskje begge to, så mulig det blir for mye vann. For vi kommuniserer aldri når det kommer til blomster og planter. Kanskje derfor vi ikke har så veldig mange. Vi har på en måte skjønt at det ikke er vår sterke siden.
Jeg må jo være ærlig å si at jeg er glad for at Daniel er flinkere til å vanne blomsten min, enn den i vinduskarmen, for den ser litt halvdød ut nå.
En smekker dundre på over hundre.
Jeg kan vel kanskje si at Daniel ikke har vært i nærheten av å finne formen i sommer, men han har fått en aldeles nydelig form på magen. Litt fyldigere og fine bollekinn og enda litt mer vondt i vilja, vilja til å trene. Men jeg må jo bare si 
det, jeg hadde egentlig ikke trodd noe annet.
Så nå som jeg har skadet meg og sjokoladen hjemsøker meg som aldri før, da lurer jeg på om je
g skal lene meg tilbake i sofaen og la det stå til. Om ikke for alltid, så i alle fall for en liten stund. Det hadde i grunn vært litt deilig. Så kan vi sitte i sofaen begge to, sitte der å tenke på å trene mens vi tar en slurk øl for å klare å svelge unna enorme mengder med herlig potetgull og fantastisk sjokolade. Og det selv på en mandag! Fortsett å lese «En smekker dundre på over hundre»
Når man lyger så mye at man tror på det selv.
Å lyge er vel noe vi alle gjør innimellom, på en eller annen måte. Noen ganger er det helt greit med en hvit løgn, fordi den hele og fulle sannhet ikke alltid er det beste. Det finnes mange gode grunner til at man forteller hvite løgner. Men en hvit løgn er harmløs, og stort sett får det ingen konsekvenser om man forteller en hvit løgn i blant. For eksempel om Daniel sier han må på toalettet rett etter middag fordi han helst vil slippe å rydde, eller at jeg sier til ungene at butikken er tom for Nugatti. Det er hvite løgner, løgner som ingen tar skade av og som generelt er helt innafor.
Fortsett å lese «Når man lyger så mye at man tror på det selv»
Et par mørke bryn møter meg i gangen.
I dag fikk jeg ikke sove noe særlig godt etter nattevakt, så da var det egentlig like greit å stå opp. Men det som møter meg i gangen er et par mørke bryn, velstelte og fine. Men så ser jeg den blonde smukke mannen min, det er han, men bryna er ikke lenger kvite. Han har farget og nappet bryna, farget vipper og fikset håret. Alt så egentlig ganske bra ut, men de bryna, må innrømme at de første par timene så jeg bare de mørke bryna. Og når jeg snakket med han så så jeg ikke på noe annet, så mulig de var litt mørke ja, eller så var det bare uvant. Alt kler den smukke heter det jo, men jeg kan ikke si meg helt enig der.
