og alt det innebærer
Jeg har alltid vært redd for mørket, helt siden jeg var liten. Jeg vet ikke om det er noen spesiell grunn til at jeg har blitt redd, eller om jeg rett og slett er født sånn. Men redselen den har vært der så lenge jeg kan huske, selv om jeg kanskje innerst inne vet at det ikke er noe å være redd for. Når jeg blir redd i mørket er det ofte for urealistiske ting. Ting som blir hundre prosent realistisk for meg i mørket. Fortsett å lese «Nesten voksen og mørkeredd»
At jeg en periode strevde med å få litt fart på samboeren min som var blitt en smule ølglad er vel ingen hemmelighet? Han som lot hår og skjegg vokse i takt med den svulmende ølmage sin. Han som elsket makspuls, ble litt for komfortabel med å sitte i sofaen med hvilepuls og en kald øl. Han som stadig lovet meg å starte å trene litt igjen, men kanskje ikke med det samme. Kanskje etter jul eller påske eller kanskje neste år. Ikke rart jeg selv tenkte, kanskje aldri.
Fortsett å lese «Det var det som måtte til for å få Daniel ut»
Alle kjenner vi vel angsten?
Angsten, den som puster deg i nakken og gjør din hverdag så tung. Den som hvisker deg ord du helst vil slippe å høre, den som bryter deg ned og spiser din tid. Den som finner deg uansett hvor du er, den som ikke gir seg så lett. Den som gjør dine hender så ekle og klamme, den som får ditt hjerte til å hamre. Den som får deg til å gråte, men ikke av glede. Fortsett å lese «Alle kjenner vi vel angsten»
Negativitet er noe av det verste jeg vet, og det smitter ofte over på andre. Noen ganger kan jeg ta meg selv i å være det, og noen ganger til og med uten grunn. Men jeg har lært meg evnen til å snu meg selv, jeg har blitt flinkere til å se det som er positivt. Og det er viktig at det er der fokuset bør være, selv på en aldri så mørk regnværsdag. Det er ikke alltid så ille, man må bare lære seg å se det. Fortsett å lese «Noen ganger så sitter det ofte i hodet»
Er vel strengt tatt meningen at en bil skal kjøres?
Allerede da jeg var veldig ung var jeg fast bestemt på å få lappen så fort jeg fylte atten, og det gjorde jeg også. Jeg hadde ikke egen bil, men det gjorde jo ikke noe, for gamlingene hadde jo bil, og jeg kan ikke huske de noen gang sa nei til å låne meg den. Ikke engang hvis de trengte den selv, det ordnet seg bestandig uansett. Var i grunn ikke så verst de to gilde menneskene som ga meg livet, de har i grunn vært ganske så greie opp igjennom.
Fortsett å lese «Er vel strengt tatt meningen at en bil skal kjøres»
Friluftsmennesker, det var jo det vi skulle bli.
Friluftsmennesker, hva er egentlig det? Trenger man å være helt Lars Monsen, eller er det greit å kun være «litt» Lars Monsen? Må man ha masse kunnskap og verdens beste utstyr, eller kan man klare seg med noe sånn ca midt på treet, både når det gjelder kunnskap og utstyr? Friluftsliv, det høres så fint ut, men passer det egentlig for alle?
Fortsett å lese «Friluftsmennesker, det var jo det vi skulle bli»
Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig.
Alder er bare et tall er det mange som sier, og jeg er en av de som sier det. På noen områder er jeg fortsatt et barn, og jeg tillater meg selv å være det så ofte jeg kan. Jeg har alltid vært en stor tilhenger av litt tull og fjas i hverdagen, og fortsatt så er det mye tull og fjas, selv om «tallet» mitt endrer seg for hvert år. Det er heldigvis mye annet som aldri endrer seg.
Fortsett å lese «Når vi glemmer å leke blir det fort kjedelig»
Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk.
Etter nesten to uker med syke barn er det jo helt på sin plass å toppe hele dritten med en syk mann. Da kan man liksom ikke ønske seg noe mere, da er det bare og smile til livet å håpe på å få et aldri så lite smil tilbake!? Eller så må man kanskje rett og slett bare brette opp armene å tenke så positivt som overhodet mulig mens snøen laver ned samtidig som det føles som om vinteren holder våren på milevis avstand.
Fortsett å lese «Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk»
Ei syk prinsesse og et hode fullt av bomull.
Sitter her med ei syk prinsesse, side om side sitter vi her i sofaen. Hun nyser og jeg gjesper, hun spør meg om jeg er trøtt, jeg sier ja. Fordi jeg er trøtt, akkurat i dag er jeg veldig trøtt. Jeg kjenner jo at jeg er glad slike dager hører til sjeldenheten, da går det jo an å leve med det.
Fortsett å lese «Ei syk prinsesse og et hode fullt av bomull.»
Endelig er fiskebolla back on track.
Mange dager, mange uker og uendelige lange måneder har jeg nå endelig lagt bak meg. Og gjett om jeg har kjedet meg, noe så inni granskauen også. At lediggang er roten til alt ondt, det tviler jeg ikke på. Selv om jeg er positiv av natur så begynte negativiteten å puste meg i nakken den siste tiden jeg var sykmeldt, og det var ingen god følelse. Så jeg var sjeleglad da beinet mitt og jeg var enige om å begynne å jobbe igjen, og enda mer glad ble jeg da vi kunne begynne å jogge så smått sammen igjen.
