Kategori: samliv

Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk.

Etter nesten to uker med syke barn er det jo helt på sin plass å toppe hele dritten med en syk mann. Da kan man liksom ikke ønske seg noe mere, da er det bare og smile til livet å håpe på å få et aldri så lite smil tilbake!? Eller så må man kanskje rett og slett bare brette opp armene å tenke så positivt som overhodet mulig mens snøen laver ned samtidig som det føles som om vinteren holder våren på milevis avstand.

Fortsett å lese «Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk»

Endelig er fiskebolla back on track.

Mange dager, mange uker og uendelige lange måneder har jeg nå endelig lagt bak meg. Og gjett om jeg har kjedet meg, noe så inni granskauen også. At lediggang er roten til alt ondt, det tviler jeg ikke på. Selv om jeg er positiv av natur så begynte negativiteten å puste meg i nakken den siste tiden jeg var sykmeldt, og det var ingen god følelse. Så jeg var sjeleglad da beinet mitt og jeg var enige om å begynne å jobbe igjen, og enda mer glad ble jeg da vi kunne begynne å jogge så smått sammen igjen.

Fortsett å lese «Endelig er fiskebolla back on track»

Fra strøkent til bomba på null komma niks.

Jeg har med tiden blitt flinkere til å overse rot, rett og slett fordi jeg skjønte tidlig at jeg ikke hadde noe valg. Da jeg møtte denne betente nelaugingen jeg deler seng med i dag ble det raskt andre boller. Før han kom inn i bildet hadde jeg det alltid strøkent, og det var aldri så mye som en liten hybelkanin å skimte. Så kom han inn i livet mitt, han rotet det rett og slett litt til. Men jeg skjønte jo at jeg måtte endre meg litt for å klare å holde ut med denne prinsen fra «der ingen kunne tru at nokon kunne bu». Du kan jo kanskje si at støvet jeg engang hadde på hjernen ligger nå i alle kriker og kroker her hjemme hos oss, og det kan vel i grunn være like greit? Tror det er letter å leve med litt støv på gulvet enn støv på hjernen, i alle fall så føles det slik nå.

Fortsett å lese «Fra strøkent til bomba på null komma niks»

Hvor er det vi er på vei hen egentlig?

Jeg sitter stadig og undrer meg over enkelte ting, og noen ganger skjønner jeg ikke bæret. Hva er det som har skjedd med med samfunnet og enkelte av oss mennesker, det virker som om folk stadig streber etter noe nytt og bedre. Selv om dette nye og bedre kanskje ikke finnes. Jeg spør meg selv med gru, hvor er det vi er på vei hen egentlig?

Kan vi ikke bare slå oss til ro med at det er ingenting som er perfekt, i alle fall om man uansett ikke klarer å se det selv. Stadig ser vi de som streber etter det perfekte utseende eller den perfekte kroppen, og uansett hva de gjør eller foretar seg så blir de aldri fornøyde. Kanskje tror de at de vil finne lykken bare de blir fine og perfekte nok, men den lykken er jeg sikker på at de aldri vil finne, fordi den lykken den finnes ikke. Hvis man vil, så vil vi alle finne noe vi skulle ønske vi kunne ha fikset på, uansett hvordan vi ser ut. Og det ene fører ofte til det andre, og resultatet er jo stort sett ikke særlig fint.  Fortsett å lese «Hvor er det vi er på vei hen egentlig»

Det er viktig å gjøre ting sammen i blant.

Når man har hus, jobb og tre barn er det liten tid man har til overs. Men da er det viktigere enn noen gang å finne tid til hverandre, og ofte så er det ikke så mye som skal til for å få litt følelsen av å være kjærester. For det er det vi er, vi er kjærester, på godt og vondt. Og selv om kjæresten min er sykt irriterende og rotete til tider, så ville jeg aldri ha byttet han ut med noen andre. Fordi når det kommer til stykket så passer vi så utrolig godt sammen, nesten som hånd i hanske! Og i det siste må jeg si det virkelig har gått opp for meg hvor heldig jeg er, jeg er langt ifra alenemor med tilskuer. Så irriterende og rotete, det kan jeg leve med. Er vel en liten mulighet for at jeg kan være en smule irriterende selv, men bare en smule.

Fortsett å lese «Det er viktig å gjøre ting sammen i blant»

Kanskje på tide å blogge litt igjen.

Tiden flyr avsted, og det er ikke alltid jeg rekker det jeg har lyst til. Men nå er det på tide å skrive litt igjen, for her skjer det jammen mye på kort tid. Eller, det skjer vel i grunn ikke så veldig mye.

Fortsett å lese «Kanskje på tide å blogge litt igjen»

For en deilig start på dagen, egentlig.

I dag våknet jeg tidlig, ikke i nærheten av uthvilt engang. Men sånn er det jo rett og slett innimellom når man har tre barn, jobb og har et mål om å komme i form til maraton. Nytter ikke å klage eller være sur av den grunn, da blir det jo bare enda verre. Istedenfor så prøver jeg å innbille meg selv at jeg er hakket mer opplagt enn det jeg i virkeligheten er, det hjelper, i alle fall litt.

Fortsett å lese «For en deilig start på dagen, egentlig»