Det finnes en usedvanlig fin hage der ute et sted.

Jeg vet den er der ute et sted, en usedvanlig fin hage. Men den kan være litt vanskelig å se, kanskje som spixpacken på Daniel sin mage.

For hundre år siden var Daniel litt som Blomter-Finn og stelte flittig med sin vakre oase, nå kan det kanskje se ut som om det bare var en fase.

Min første plen i livet var bare en ussel liten flekk, men det var nok til å gi meg evigvarende hageskrekk.

Så plen og blomster vil jeg egentlig ikke ha, men alt kom på rad og rekke uten at jeg engang sa ja.

Ansvaret lovet selvfølgelig  søtnosen Daniel å ta, det ansvaret har han tatt rennafart og løpt fort ifra.

Hender han tar gressklipperen og løper rund i full gallopp når han skjønner at han må, men det skal jo mye mer til enn som så.

Ikke noe stress sier han når han ser på meg som plages av min hageskrekk, som stadig må minne han på hva jeg en gang sa uten å være frekk.

Men det det finnes jo en usedvanlig fin hage ute der et sted, men gartneren henger dessverre ikke med.

En eng med løvetann kan det se ut som om det har blitt, og hvorfor sitter jeg her og føler at ansvaret bare er mitt?

Merkelig nok har vi noen planter igjen inne, stadig vekk må de gjenopplives. Det ser kanskje ikke helt ut som de trives.

Vi må bare innse at hagen ikke får det den trenger, Daniel har rett og slett ikke grønne fingre lenger.

Daniel er ugressblind, det har jeg endelig forstått. Så han klarer ikke helt å se hvor ille det har gått.

Mens jeg lukker mine lameller forsvinner en hage som en gang var så fin, enten jeg vil eller ikke så er den litt min.

Ha en fin kveld med eller uten hage 😉

 

 

 

 

 

Jeg skal bli enda flinkere til å heie på andre.

Er det en ting jeg elsker, så er det når folk heier på hverandre. Enten det er kjente eller ukjente. Fortsett å lese «Jeg skal bli enda flinkere til å heie på andre»

Min favoritt i livet fyller 70 år i dag.

 

Kjære søte gamlemor, i dag kan vi kanskje si at du er gammel. Men bare litt. Heldigvis er du fortsatt ung til sinns, hvis vi ser bort fra tatoveringer og piercinger da. For når det kommer til det så er du en urgammel kjerring som ikke henger helt med. Men ellers er du som en ungfole i hodet på mange måter. Fortsett å lese «Min favoritt i livet fyller 70 år i dag»

Like verdifull selv uten dyre merkeklær.

Vi har jobbet hardt opp igjennom årene med å overføre gode verdier til barna våre. Føler det har gått ganske så greit på enkelte områder, men det er jammen ikke lett i den verden vi lever i. En verden der man tydeligvis ikke er bra nok som man er.

Fortsett å lese «Like verdifull selv uten dyre merkeklær»

Da jeg virkelig så døden i hvitøyet.

Hele livet mitt har jeg vært redd for elg og bjørn. Men bjørn finnes det visstnok ikke her vi bor, og elg er jo ikke farlig har jeg alltid fått høre. Men det har vært en mager trøst de gangene jeg har listet meg rundt i tussmørket i håp om å kurere skrekken. Noen er redd for elg, andre er redd for troll. Sånn er det bare. Fortsett å lese «Da jeg virkelig så døden i hvitøyet.»

Noen ganger så må man tenke at det er nå eller aldri.

Noen drømmer egner seg best som drømmer, mens andre drømmer må settes ut i livet. Noen ganger kan det vær utrolig deilig å leve i en drøm, mens andre ganger er det bedre å leve den ut til det fulle.

Da jeg var en liten og uskyldig snørrunge var drømmen min å bli bonde eller frisør. I dag kan jeg se for meg at jeg hadde trivdes ganske så godt som begge deler, om det hadde blitt slik jeg drømte om. Men samtidig er jeg glad det ikke ble noen av delene. Kanskje fordi jeg trives så godt akkurat der jeg er nå.

Men så er det vel kanskje veldig tilfeldig at det ble slik som det gjorde for min del. Jeg var jo en rotløs sjel på et tidspunkt, helt uten mål og mening. Men så fant jeg jo mitt mål og min mening, på et vis. Det jeg driver med nå var jo aldri en drøm, men på en måte så har det blitt det. Kanskje fordi jeg har mange drømmekollegaer og ikke minst drømmesjefen.

Daniel drømte om en karriere i militæret. Eller kanskje det innerst inne var å bli trommis i et rockeband og ta verden med storm. Men så ble han heller brannmann og kjøkkenselger på Elkjøp. Og selv om han ikke ble trommis i et rockeband, så ble han for første gang i år trommis i toget på selveste 17. mai. Det var faktisk ganske så kult hvis jeg skal være helt ærlig. Men da må jeg jo se bort fra all øvingen som virkelig var alt annet enn kult innimellom.

Det er en tid for alt.

Vi er på en plass i livet begge to der vi trives veldig godt. Vi har det bra med våre tre hjerter og de hårete nydelige dyra våre som vi ikke kunne vært foruten. Vi har ikke så mye tid til å ligge sammen, men det får vi ta igjen. Vi har faste jobber og penger til å betale regningene våre hver måned. Vi har tak over hodet og mat på bordet. Vi har det i grunn ganske så bra.

Men noen ganger får jeg for meg at jeg vil selge huset og kjøpe en båt vi kan bo på. Eller flytte til en vingård i Frankrike og la humla suse. Det er noe i meg som sier at det er nå vi skal følge drømmene våre. Om det er de små eller store drømmene, det spiller ikke noen rolle.

Livet er ikke så veldig langt, selv ikke engang om man får leve til man er hundre. Så noen ganger er det bare å leve ut sine drømmer, istedenfor å leve i de.

Både jeg og kjekken har snakket lenge om å starte med noe som har med mat og gjøre. Det er noe som interesserer oss begge på så utrolig mange måter. Så føler jeg at vi utfyller hverandre på det området. Han lager og jeg nyter. Så hjelper jeg han med de tingene han absolutt ikke kan.

Er det et sted vi henger og dingler til stadighet, så er det på kjøkkenet. Han har en fantasi uten sidestykke når det kommer til mat. Noen ganger så lurere jeg på hvor han får det fra. Når han står der på kjøkkenet med stjerner i øynene og lager ting jeg aldri har hørt om, det er da han lever, det er da han virkelig koser seg. Og som jeg sier til stadighet, den beste maten, den spiser jeg hjemme. Sånn er det bare.

Så etter altfor mye prat, så sa jeg at det er nå eller aldri. For det er jo faktisk sånn at noen ganger så må man tenke at det er nå eller aldri. Livet er for kort til å dvele for lenge over ting. For mens man dveler så går tiden, og den går fort.

Foodtrucken TiSoMi er snart på plass.

Vi begynte å snuse litt på og kjøpe en foodtruck for en stund tilbake. Da det gir oss den friheten og muligheten vi ønsker i forhold til dette.

Vi tenker da at vi skal kunne leies inn til alt mulig der det er behov for mat. Vi kan stå på festivaler. Menyen kan skreddersys til ethvert arrangement vi eventuelt blir leid inn til. Så mulighetene er så utrolig mange. Så dette er virkelig spennende for oss. Og vogna, den er bare helt rå. Nesten like rå som mannen som skal stå inni og blomstre.

Jeg er så glad for at vi endelig har bestemt oss for dette, tror kjekken også er det.  Jeg er så sykt takknemlig for de menneskene som er rundt oss som heier på oss. Dere som løfter oss når vi nøler. Tusen takk.

Nå får vi bare sitter her og glede oss til vogna kommer, og vi kan starte på noe nytt og spennende i vårt liv. For det blir gøy og utrolig spennende.

Ha en fin søndag 😉