og alt det innebærer
Jeg er glad for at jeg har slått meg fullstendig til ro med den jeg er. Og er utrolig glad i den velfungerende helårskroppen min, den jeg jevnt over passer sånn noenlunde godt på.
Strenge dietter, telling av kalorier, og sukkerfrie måneder er ikke noe for meg. Å jakte sommerkroppen så fort jula er over, er heller ikke noe jeg trakter etter. Syns det virker så innmari kjedelig for å være helt ærlig. Fortsett å lese «Helårskroppen min må ha noen regler»
Stort sett så føler jeg at jeg kommer langt med en positiv tankegang. Men noen ganger er disse positive tankene milevis unna hodet mitt.
Fortsett å lese «Når Burger King frister, da står det dårlig til»
Det er noen ting jeg gjerne bruker tid og penger på. Men så er det de tingene jeg bruker unødvendig mye tid og penger på.
Fortsett å lese «Liten tid til frimerkesamlingen til Daniel»
Da jeg var liten hadde jeg en opplevelse som satt et støkk i meg. Ikke bare der og da, men tydeligvis langt inn i voksen alder.
Jeg husker det som om det var i går. Den ekle lukten og den lammende redselen. Lyden kan jeg også minnes, jeg grøsser bare ved tanken.
Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg kan ikke ha vært så veldig gammel. Jeg var så heldig og skulle til byens grusomme barnetannlege. Den årlige sjekken av de forholdsvis fine tennene mine sto for tur.
En lite barnevennlig mann var han, ganske illeluktende også. Ikke kom det annet en vondt lukt og grynting fra han bak munnbindet som heldigvis alltid var på plass. Han virket i grunn ganske sur. At han jobbet med barn, det var det vel ingen som kunne ha gjettet.
Men altså til dette «trollet» av en tannlege måtte jeg dessverre gå til, år etter år. Men det var først da han boret et «lite» hull uten bedøvelse at han ble et skremmende troll. Etter det ble alle tannleger troll og monstre for meg.
Etter den dagen fikk jeg et arr, et arr jeg alltid kommer til å ha med meg. Jeg har aldri igjen satt meg i tannlegestolen uten å kjenne på at angsten herjer rundt i kroppen min som en tornado. Jeg blir fysisk uvel bare ved tanken på at noen skal pirke i tennene mine. Jeg vet jeg overlever, men følelsen min sier til meg at jeg kommer til å dø. Jeg er faktisk livredd, hver eneste gang!
Når man tar med seg mammaen sin til tannlegen som 22 åring, da er ikke det akkurat for moroskyld og galskap. Da er det fordi man er 22 år og er mer redd for tannlegen enn noe annet i hele verden.
Og nå har det seg sånn at jeg skulle ha vært hos tannlegen for lenge siden. Men jeg har ikke blitt innkalt slik jeg bruker å bli.
Nå må jeg ringe selv for å få time, og det sitter milevis langt inne å ta den telefonen. Jeg må selv oppsøke død og pine. Men vet jeg må gjøre det før eller siden. Jeg fortrenger det, men er for glad i tennene mine til å klare å glemme det helt.
Nå har det gått så altfor lang tid siden sist jeg fikk sjekket gliset. Og jeg er sikker på at jeg har hundre hull om ikke flere.
Kanskje har tennene mine begynt å råtne, ikke så mye kanskje, men litt. Jeg har på følelsen at tannlegen får sjokk når jeg skal vise frem de «forsømte» tennene mine. Det er kanskje så mye jobb at de ikke orker tanken på å begynne på den en gang.
Kanskje de til og med bestiller gebiss til meg og ønsker meg lykke til videre i livet mens de følger meg ut døra og ber til gud om at jeg aldri kommer tilbake.
Innerst inne vet jeg at det ikke kan stå så galt til med perleraden min. Men det er denne frykten da, som jeg ikke klarer å kontrollere. Bestiller jeg en time så vet jeg at det blir så altoppslukende, da går jeg og gruer meg helt til timen er over. Jeg ser for meg det ene marerittet etter det andre. Jeg klarere ikke kontrollerer det, selv om jeg prøver så godt jeg kan.
Kanskje jeg må høre med mamma, kanskje hun kan bli med og passe på meg. Man blir aldri for gammel for å bli holdt i hånda av mammaen sin, det blir i alle fall ikke jeg.
Husk å pusse tennene! Ha en god natt 😉
Det er noe jeg lurer litt på. Jeg har i grunn lurt på det en god stund nå. Jeg har spurt noen med litt erfaring, men svarene er litt vage. Og når jeg ser på min verre halvdel så håper jeg ikke han er fasiten på hvor lang tid det kommer til å ta.
Fortsett å lese «Lurer på om det tar lang tid»
Lurer på hva som er galt.
Noen ganger lurer jeg på hva som er galt med folk. Jeg skjønner at vi alle er forskjellige, og det må vi virkelig har respekt for. Men på enkelte områder er det kanskje noen som bør gå i seg selv, og kanskje tenke seg om en gang eller to?!
Fortsett å lese «Lurer på hva som er galt.»
Noen ganger har jeg svært vanskelig med å forstå ting. Uansett om jeg setter godviljen til, så kan jeg ikke fatte og begripe at det er mulig.
Og en ting jeg aldri kommer til å forstå meg på, er hva Daniel holder på med i garasjen. Noen ganger så lurer jeg på om han bevisst slenger rot og skrot rundt for å se hvor rotete det kan bli. For slik ser det ut, det kan til tider ikke bli verre.
Fortsett å lese «En garasje i ruiner»
Når ting er vanskelig eller tungt så gjelder det som oftest bare å stå i det. Bare man står støtt lenge nok, så blir det lettere med tiden. Noen ganger er det tøffere og vanskeligere enn andre. Og i blant kan det virket som en helt umulig oppgave.
Fortsett å lese «Sjelden jeg graver så dypt.»
