• 

Jobbing i helgene går i grunn fint.

Da jeg var liten, ville jeg bli frisør eller bonde når jeg ble stor. Men jeg ble ingen av delene. Jeg fant i grunn aldri ut hva jeg ville bli, og vet det egentlig ikke enda. Men jeg tok fagbrev i omsorgsfag bare for å gjøre noe, og nå har jeg jobbet som det ganske så lenge når jeg tenker etter. Og at nattarbeid var noe for meg, det hadde jeg aldri trodd. Men jeg søkte på en stilling, og fikk den. Og når jeg føler jeg har verdens beste kollegaer, og har det ganske fleksibelt, da er det i grunn ikke så ille om jeg må jobbe helger innimellom.

• 

Sjeldent stress og styr.

Jeg kan aldri huske jeg har stresset noe særlig med å få hjertene i barnehagen. Det gjør vi vel ikke noen av oss, siden Daniel aldri begynner før klokken ni. Jeg har hatt hjertene mine mye hjemme, fordi jeg har hatt den muligheten.

Hvis jeg har behov for å sove litt på dagen før jeg skal på vakt, så leverer jeg gulla ganske så sent. Noen ganger kommer jeg dinglende klokken elleve. Jeg ser det veldig klart nå, at jeg og hjertene har hatt mange fordeler med at jeg jobbet natt i så mange år. Selv om det til tider kan være beinhardt, så syns jeg det er verdt det.

Fordeler og ulemper med alt.

Jeg tror at det finnes fordeler og ulemper med alle jobber, sånn som det er med det meste her i livet. Men jeg har valgt å se det som er positivt med min jobb, selv om jeg til tider vurderer noe annet. Hvis jeg velger å finne på noe annet, så mister jeg de menneskene jeg trives så godt med. Og jeg ender kanskje opp med å jobbe mandag til fredag, og det er jeg heller ikke klar for. Jeg liker den fleksibiliteten jeg har, og den friheten til å nyte dagene når andre jobber. Den muligheten til å la hjertene sove til de våkner, og kanskje ha de hjemme om de ønsker, i alle fall de to minste som fortsatt kan det. Jeg kan sitte alene i stua og drikke kaffe om jeg vil, uten å gjøre noe som helst. Være helt alene, og nyte det.

Jobbing i helgene går stort sett greit.

Det er kanskje ikke det gøyeste jeg vet, men det går greit. Helgejobbing kommer jeg jo ikke utenom i mitt yrke, og sånn er det bare. Men til gjengjeld så har jeg mange andre fordeler, jeg har ofte langfri. Jeg kan bytte litt vakter, og vips så har jeg nesten ferie. Og når Daniel holder fortet her hjemme mens jeg sover, så går det i grunn ganske greit. Selv om han til tider kan virke ørlitegrann frynsete når jeg våkner. Og noen ganger kan det se ut som om tredje verdenskrig har startet, akkurat her i mitt hus.

Tar salto og mediterer.

Det er ikke så alltid lett å sove etter nattevakter, men jeg prøver alltid så godt jeg kan. Og etter litt salto og meditering så faller jeg ofte til ro. Men det er ikke alltid søvnen er av beste kvalitet. Men det skjer jo at jeg sover som en stein, og våkner forfjamset fordi jeg rett og slett har sovet så utrolig godt. Og det er nok den søvnen som får meg til å holde det gående slik som jeg gjør. Og for å være ærlig, så jeg klarer ikke helt å se for meg noe annet akkurat nå. Men kanskje om noen år, eller kanskje aldri. Fordi jeg trives så utrolig godt, og det har jo så mye å si.

Ha en fin kveld;)

• 

Noen ganger går ting til helvete.

Man har alltid et ønske om å lykkes. Det er vel felles for de oss alle. Ønske om å lykkes, ligger vel kanskje i menneskers natur. Men noen ganger, går det ikke helt slik vi hadde planlagt. Kanskje går det litt galt, noen ganger går det rett og slett til helvete.

Vi har sikkert godt av det.

Folk som har alt på stell og et liv som går på skinner, det har jeg liten tro på. For godt til å være sant tenker jeg da. Selv om det kan være helt forferdelig når ting går til helvete, så tror jeg allikevel det kan bringe noe godt med seg. Jeg tror vi kan lære av alt her i livet. Og hvis man reiser seg når man ligger nede, kan man jo ikke bli annet enn sterkere. Hvis man står i stormen selv med tårer i øynene, kraftløs og svak, så står mann jo uansett i stormen. Og noen ganger, må man bare akseptere at det ikke gikk den veien vi hadde håpet på.

Litt utfordringer har vi alle godt av. Nederlag bør vi alle få kjenne på. Selv om det føles kjipt, så har vi godt av det. Selv tror jeg vi vokser på nederlag, selv om det ikke føles slik akkurat i det nederlaget er et faktum. Men etter vi har fått det hele litt på avstand.

Lettere hvis man klarer å akseptere det.

Når vi innser at ting ikke går slik vi hadde ønsket, så kan vi dvele ved det og plage oss selv. Eller så kan vi gi litt bæng, og riste det av oss. Er det noe jeg har lært opp igjennom, så er det i alle fall og ikke dvele over nederlag. Det bringer aldri noe godt med seg. Når nederlaget er et faktum, så nytter det ikke å tenke så mye frem og tilbake. Aksepter at det går til helvete, og gå videre med lærdom og muligens et litt klokere hode. Fell gjerne noen tårer, men aldri plag deg selv.

Noen ganger så tror jeg man også kan se tilbake på ting, og kanskje tenke at det ikke var så galt at det ikke var godt for noe. Og man kan kan lykkes til de grader, selv med uendelige mange nederlag bak seg.

God natt og sov godt 😉

• 

• 

En halv er bedre enn ingen.

Jeg har lenge drømt om å klare å ta hangups. Jeg vet jeg klarte det for hundre år siden, da jeg var litt yngre enn det jeg er nå. Men uansett hvor mye jeg jobber for det så ser jeg særdeles liten fremgang. Jeg føler jeg henger og dingler i de lange armene mine, som bare blir lengre og lengre. Lurer litt på om de fortsatt vokser, og kanskje det er derfor jeg ikke klarer det slik jeg drømmer om.

Jeg skal klare det en gang.

Kanskje jeg gir opp, men det er kun for et lite øyeblikk. Jeg gir aldri opp for godt. Selv med et snev av tvil, så er jeg sikker på at jeg skal klare det. Fordi det kan jo ikke være umulig, ingenting er vel umulig for en målbevisst stabeis. En dag så skal jeg dra meg opp lett som bare det. Og akkurat nå i øyeblikket er jeg hundre prosent sikker på det. Men når jeg dingler i armene neste gang jeg prøver, da daler prosenten ørlite grann for å ikke overdrive. Men det er bare der og da, heldigvis.

Litt bedre er vel bra?

Noen ganger må jeg tenke at litt bedre faktisk er bra. Litt fremgang, er bedre enn ingen? Selv om det kan være litt vanskelig å tenke slik i blant. Jeg jobber jo med saken, selv om det ikke ser helt slik ut.

Da jeg begynte å trene på det, så klarte jeg ikke engang å dingle i armene. Nå klarer jeg å dingle litt, og til og med løfte meg halvveis opp. Men tiden jeg har brukt på å klare det, det vil jeg jo helst slippe å tenke på. Og en halv hangup, er vel bedre enn ingen?

Og hvem vet, kanskje jeg hadde fått litt fortgang i sakene hvis jeg hadde ofret helårskroppen og blitt litt lettere i fua. Men det kommer jo aldri til å skje, så da får det heller ta den tiden det tar.

Jeg får så mye skryt

Daniel skjønner ikke helt at det kan være så vanskelig, men det er lett for han å si som drar seg opp som en ungfole uten problemer. Ser jo ut som om det er det eneste han driver med. Men det er det jo absolutt ikke, så litt urettferdig er det jo også. Han trener armene når han drikker, og for han er det mer enn nok.

Men jeg har tre hjerter som skryter så til de grader av meg. Uansett hva jeg gjør, så får jeg så mye skryt at jeg føler jeg har all grunn til å være kry selv om jeg ikke klarer det jeg prøver på.

Så jeg får jobbe på, spise litt sjokolade, kose meg og satse på at det gjør underverker.

Ha en fin dag 😉