Jeg er så stolt av meg og Daniel.
Jeg kan ikke annet enn å være stolt når jeg ser hva jeg og Daniel har klart, vi to sammen. Jeg hadde aldri trodd vi skulle klare det, men jammen så klarte vi det. Men det tok sin tid, veldig lang tid og en god dose tålmodighet. Tålmodighet vi to har flust av, i alle fall jeg.
Men denne gangen mistet vi ikke håpet, vi holdt ut og hadde troa på at det ville gå veien. Selv om vi stadig var skjønt enige om at løpet muligens var kjørt holdt vi motet oppe, selv etter mange dårlige erfaringer. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker, fordi dette hadde jeg ikke trodd var mulig. Men sammen sto vi i det, stødige som fjell begge to.