Da jeg virkelig så døden i hvitøyet.
Hele livet mitt har jeg vært redd for elg og bjørn. Men bjørn finnes det visstnok ikke her vi bor, og elg er jo ikke farlig har jeg alltid fått høre. Men det har vært en mager trøst de gangene jeg har listet meg rundt i tussmørket i håp om å kurere skrekken. Noen er redd for elg, andre er redd for troll. Sånn er det bare.
Men av en eller annen merkelig grunn befinner jeg meg stadig vekk steder jeg med min redsel ikke burde ha vært.
Hvis jeg går ut på en skogtur i dagslys kan jeg fort glemme at det kanskje kan bli mørkt. Mørket det kommer så utrolig fort. Ikke sjelden forviller jeg meg bort i de dypeste skoger mens mørket trer frem, litt etter litt. Og redselen for å snuble over en bjørn eller elg henger tungt over meg mens jeg jobber med å finne veien hjem igjen.
En trygghet med hunder.
Etter at vi fikk hund har det hjulpet veldig på min redsel. Det er fordi jeg har møtt en del elg på mine utallige turer, og de har faktisk løpt av gårde så fort de har sett oss. Men jeg er tusen prosent sikker på at elgen hadde gått til angrep om jeg var alene. Og elgen, den hadde vunnet med glans.
En utrolig dårlig ide på et enda dårligere tidpunkt.
Den tryggheten hundene har gitt meg, den har vært god. Men jeg er usikker på hvor mye som er igjen av den etter en nær døden opplevelse jeg hadde for noen uker siden.
Jeg er og har alltid vært impulsiv, noe som stort sett er veldig bra. Men den dagen skulle jeg virkelig ha tenkt meg. Mest sannsynlig så tenkte jeg ikke så mye i det hele tatt.
En heller dårlig ide føltes så utrolig god på et tidspunkt.
Daniel var var musikkansvarlig på turningen til store hjertet, de to andre hjertene var på besøk hos sine venner.
Jeg la i vei med den gule kickbiken, to fornøyde hunder og friskt mot. At turen jeg la meg ut på var over tre mil, det tror jeg ikke at jeg ofret en tanke. Været var fint, formen var god og motet var upåklagelig.
Jeg skjønte raskt at det ikke var så lurt.
Etter en mil var det nok for Alma, den lateste av hundene. Ailo som er den mest energiske, han var like full av krutt som da vi startet.
Kilometerne ble lange, og Alma var virkelig dønn sliten. Jeg kunne ikke slippe henne løs siden vi gikk langs veien. Så hun hang som et slips etter etter Ailo som ikke kunne komme fort nok fremover.
Med ganske lang vei hjem begynte jeg å gruble på hva jeg kunne gjøre for at det skulle bli greiere for Alma.
Så dukket det opp en grusvei som gikk innover i skogen, det så liksom ut som den gikk i den retningen vi skulle. Da tenkte jeg at hun kunne gå løs etter meg og Ailo. Jeg tenkte ikke på at klokka var mye og mørket var like rundt hjørnet.
Sakte men sikkert beveget vi oss innover i skogen, jeg med en giret Ailo i teten og en sliten Alma på slep. At jeg i det hele tatt tenkte at det var en god ide, de skjønner jeg ikke helt. Men det føltes virkelig slik der og da.
Når frykten din plutselig bare står der.
Frykten og skumringen kom snikende. Jeg sang høyt og falskt mens jeg balanserte på kickbiken så godt jeg klarte. Veien var humpete og sikten dårlig. Jeg visste ikke hvor jeg var og heller ikke hvor jeg var på vei. Retningen jeg følte var så rett, var jeg heller ikke lenger så sikker på.
Lengre og lengre inn i skogen bar det. Mørkere og mørkere ble det.
Jeg og Ailo måtte stadig stoppe for å vente på Alma, hun hadde virkelig ikke et snev av energi igjen. Hun kom etter som en pensjonert hund på sine siste dager.
Det var mørkt, det var skummelt og jeg kjente redselen begynte å ta over kroppen min. Angeren kom så smått snikende på meg. Jeg var sulten, tissetrengt og kald. Men jeg ville bare komme meg ut av den fryktinngytende skogen jeg hadde rotet meg bort i.
Men så skjer det som ikke skulle skje. Plutselig står den der, jeg kan så vidt se den. Men skjønner på Ailo at jeg står ansikt til ansikt med min største frykt. Jeg ser den, men det er mørkt, mørkt som fy. Men jeg ser Elgen og den ser oss.
Den løper ikke, men går til angrep på både meg og Ailo. Jeg kaster fra meg sykkelen i det den slår mot meg. Beina mine føles helt rare, men de løper. Det eneste jeg kan gjøre er å stille meg bak et tre. Treet var smalt med få greiner.
Jeg har aldri blitt eyeballa av en elg før, men det gjorde jeg da. Ailo gjorde alt han kunne for å komme til meg hver gang den siktet seg inn på meg, men han hang jo fast i sykkelen og kom seg ingen vei.
Hadde jeg bare fått han løs, men det rakk jeg ikke.
Reddet av trær.
Elgen vekslet mellom meg og Ailo. Gikk frem og tilbake. Han klarte heldigvis å smette unna elgen hver gang den slo etter han.
Jeg sto bak treet der og var sikker på at det var min siste time. Har aldri vært så redd noen gang. Elgen hadde ikke tenkt å gå noen vei. Tror den hadde et mål, enten så skulle den ta meg eller Ailo. Kanskje skulle den ta oss begge. Det var i alle fall slik det føltes da jeg så hvordan den oppførte seg.
Alma hadde mest sannsynligvis kantet et sted og slapp heldigvis unna det hele. Hun hadde ikke hatt noe å gi, så akkurat da var jeg veldig glad for at hun ikke var der.
I det øyeblikket, i den mørke dype skogen var det meg og Ailo mot elgen. Spørsmålet var, hvem kom til å vinne?
DJ Daniel til unnsetning.
Det er ikke ofte jeg savner Daniel slik jeg gjorde da, men gud som jeg savnet han. Jeg fisket frem telefonen med stive og kalde fingre mens jeg prøvde å finte ut elgen som virkelig prøvde å lure meg frem fra treet.
Jeg var redd elgen skulle reagere på at jeg pratet, eller på lyset på telefonen. Det var vanskelig å finne nummeret, jeg skalv og var mer redd enn jeg noen gang har vært. Jeg fikk virkelig føle hvordan det føles å være livredd.
Jeg tenkte så mye rart og hjertet mitt banket så hardt. Pusten var overfladisk og rask. Det at jeg måtte tisse, det hadde jeg for lengst glemt.
Jeg fikk etterhvert tak i Daniel som satt der i Arendal og ante fred og ingen fare. Mens jeg snakket med han så jeg hvordan elgen virkelig slo etter Ailo som smatt unna slag etter slag. Heldigvis var båndet han var festet til sykkelen med ganske langt. Så han kom seg på en måte unna selv om han satt fast.
Tror Daniel fort skjønte at det var alvor, jeg klarte nesten ikke å prate.
Han skulle hive seg i bilen og komme så fort som mulig. Men jeg visste ikke hvor jeg var, og det var jo et lite problem. Jeg ante virkelig ikke hvor i huleste jeg befant meg.
Heldigvis for snapchat.
Snapchat er kanskje egentlig bare bortkastet tidsfordriv. Men akkurat da kom det virkelig til nytte, jeg fikk slått på noe greier slik at han kunne finne meg på kartet. Jammen flaks jeg hadde strøm på mobilen, for det er jo heller ingen selvfølge for meg.
Men jeg visste jo at jeg måtte forholde meg til denne elgen en god stund til før noen kom til å finne oss.
Så stod jeg der da, bak treet med hjelmen på snei og prøvde å tenke. Jeg var redd for å bli skada, men jeg var like redd for at Ailo skulle bli skada.
Da elgen atter en gang var borte for å prøve å ta Ailo snek jeg meg sakte oppover knausen bak der jeg stod. Jeg fomlet virkelig i blinde, følte meg frem i den bekmørke skogen. Da hørte jeg elgen tok rennafart og kom etter meg som et lyn! Og jeg kastet meg til siden og mellom to trær, det var skikkelig gjengrodd. Da hørte jeg elgen, den løp videre med lange tunge steg. Men jeg var sikker på at den kom til å komme tilbake.
Stiv som en stokk sto jeg der, mellom to trær. Med hjertet i halsen og blodsmak i munnen. Der stod jeg i bekmørket og var redd for elgen. Kunne den se meg? Kunne den høre meg? Var det kanskje flere elg?
Jeg vet ikke hvor lenge jeg stod der, men det føltes som en evighet og litt til. Jeg kunne ikke høre Ailo og Alma visste jeg ingenting om.
Men gud så lykkelig jeg var da de kom mannssterke og reddet meg. Jeg var så lettet og følte virkelig jeg hadde overlevd noe traumatisk. Og det var det virkelig for meg. Jeg var et vrak, mentalt utslitt. Men gud så glad jeg var for å være i såpass god behold, og at begge hundene hadde det bra.
Ailo var helt i ekstase da vi jeg kom tilbake til han. Alma var mest opptatt av å få sove litt, for hun hadde lagt seg for kvelden da vi møtte på elgen tror jeg.
Ha en god kveld 😉