For en deilig start på dagen, egentlig.
I dag våknet jeg tidlig, ikke i nærheten av uthvilt engang. Men sånn er det jo rett og slett innimellom når man har tre barn, jobb og har et mål om å komme i form til maraton. Nytter ikke å klage eller være sur av den grunn, da blir det jo bare enda verre. Istedenfor så prøver jeg å innbille meg selv at jeg er hakket mer opplagt enn det jeg i virkeligheten er, det hjelper, i alle fall litt.
Og da jeg så hvordan været var, hjalp det også litt, følte meg straks litt piggere. Det hjalp såpass mye at jeg fikk lyst til å jogge, så jeg bestemte meg for å jogge med jentene til barnehagen og til skolen. Så da jeg vekket de sa jeg at de kunne sykle, og da var gleden stor. Da kledde de seg merkelig nok mye fortere enn ellers, og alt gikk i grunn veldig greit. Er jo ikke sånn at det er en selvfølge her i huset, det skjer jo det at en eller annen slår seg vrang innimellom. Og da tenker jeg selvfølgelig ikke på Daniel, for han oppfører seg stort sett eksemplarisk.
Da vi kom oss ut angret jeg ikke et sekund på at jeg valgte å la bilen stå, og det virket absolutt ikke som om jentene angret heller. De syklet i vei så inderlig glade for å få lov til å sykle til barnehagen og til skolen, med meg løpende bak som en førsteklasses veddeløpshest med vinden i manen. Eller kanskje mer som en bulldog i motvind som egentlig ikke er skapt til å løpe. Jeg så kanskje mer ut som en bulldog enn en veddeløpshest, men jeg følte meg i alle fall som en veddeløpshest der jeg løp etter jentene som suste avgårde på hver sin sykkel.
Turen gikk som en lek, og det tok ikke lange tiden før vi var fremme. Og to fornøyde jenter ble levert, en i barnehagen og en på skolen.
For en deilig start på dagen, egentlig. Kanskje i morgen også, tenkte jeg før jeg startet på turen hjem. Som gikk ganske greit, men ikke lekende lett akkurat. Det er i grunn ikke så lett med oppoverbakker hele veien, sure bein, tung fu og kanskje litt for dårlig kondis. Følelsen av å være en veddeløpshest var ikke lenger tilstede, men var byttet ut med følelsen av å være en aldri så liten andpusten bulldog som stadig higet etter pusten. Men bulldogen kom seg jo frem, med viljestyrken på topp.
Før jeg kom meg hjem stoppet jeg for å ta noen øvelser. Jeg prøvde å gjennomføre et program jeg har sett Jørgine har gjort, en over gjennomsnittet trent dame. Og når hun gjorde det så det lekende lett ut, men lekende lett var det altså ikke. Håper egentlig at ingen så meg! Men jeg har et mål om at det skal bli lettere, men begynner litt å lure på når!?
Men uansett, jeg fikk en fantastisk deilig start på dagen. Og planen er å gjøre det samme i morgen, jentene var ikke det minste i tvil. Så får jeg bare håpe at jeg ikke angrer i morgen. Jeg kjenner at jeg angrer litt akkurat nå, men regner med det går over etter en lang og god natt med søvn. Håper bare at dampveivalsen har fri i natt, hvis ikke kan det bli tungt og i det hele tatt komme seg opp av senga. Men, jeg kan jo ikke ta sorgene på forskudd!
Sov godt 😉