Det var det som måtte til for å få Daniel ut.
At jeg en periode strevde med å få litt fart på samboeren min som var blitt en smule ølglad er vel ingen hemmelighet? Han som lot hår og skjegg vokse i takt med den svulmende ølmage sin. Han som elsket makspuls, ble litt for komfortabel med å sitte i sofaen med hvilepuls og en kald øl. Han som stadig lovet meg å starte å trene litt igjen, men kanskje ikke med det samme. Kanskje etter jul eller påske eller kanskje neste år. Ikke rart jeg selv tenkte, kanskje aldri.
Drømmen om Ailo.
Helt siden vi ble sammen har Daniel ønsket seg hund. Det har forsåvidt jeg også gjort hele livet. Må innrømme at det med at man blir så bundet har nok fått meg til å velge katter istedenfor. Selv om jeg ser jo nå at det ikke kan sammenlignes. Uansett så ble det ikke noen hund på oss i den tiden. Men for ikke så lenge siden fikk vi oss endelig en hund. Og jeg må jo innrømme at, Ailo som han heter, har tatt oss alle med storm. Store og små, vi elsker den hårete vofsen vår. 
Ble så klart litt engstelig i starten da han tisset store dammer på gulvet, eller de gangene vi oppdaget en aldri så liten uvelkommen lurve. Men det gikk heldigvis over ganske så raskt. Så nå foregår heldigvis denslags på utsiden. Tror forresten kjekken fikk et utrolig nært og godt forhold til skurekluten den første tiden med Ailo. Men det forholdet, det er slutt nå. Tror ikke de har noe særlig kontakt heller, ikke det jeg har fått med meg i alle fall.
Ailo fikk fart på sakene.
Det var liksom det som skulle til få fart på sakene, en hund. Da Ailo kom, kom pulsen jeg har ventet på. Og både jeg og kjekken kommer oss ut som aldri før, uansett vær. For vi vet jo begge at vi ikke har noe valg, og det gjør det hele så mye enklere. Og uansett om det snør sidelengs og er bitende kaldt, så må vi ut. Men vi vet jo begge at det gjør oss godt. Og Daniel nevner til stadighet hvor fantastisk deilig det er etter at han kommer hjem fra tur. Kan jo være han syns det er god med en pause fra meg også, men det er nok ikke tilfelle. For jeg er jo tross alt prinsessa hans.
Selv har jeg separert meg fra tredemølla, og Daniel har et av og på forhold med sofaen og ølen. Men jeg må si at jeg lever litt i frykt. I frykt for at han skal lære Ailo å løpe på tredemølla. Jeg tror og håper at det aldri kommer til å skje, men jeg kan aldri være helt sikker.
God kveld 😉