Dørstokkmila puster meg i nakken.

At aktivitet er sunt er vel noe de fleste  av oss vet. Og alle har vi godt av litt aktivitet i hverdagen, enten på den ene eller den andre måten.

Selv har jeg vært glad i forskellige former for trening store deler av livet mitt. Og jeg er ikke akkurat noe mindre glad i det nå som jeg nesten har blitt voksen.

At vi får mye gratis når vi trener, det er jeg ikke i tvil om. Men om man ser på det som gratis å trene, det vel er en annen sak.

Og stort sett gjør jeg det med glede. Det finnes ikke så mange gode unnskyldninger for å droppe trening. Men det finnes derimot en haug med gode unnskyldninger for å trene.

Stort sett så er det lite som stopper meg, men akkurat for øyeblikket så puster dørstokkmila meg i nakken. Jeg kjenner jeg er livredd for at den skal bite seg fast i ræva mi, slik som den har gjort med Daniel. For der ser det jo ut som om han har gitt seg, helt uten kamp.

 I morgen eller neste uke.

At enkelte ting går opp og ned her i livet, det er egentlig helt greit. Og det gjelder også når det kommer til trening. Jeg trenger ikke alltid å løpe milevis, noen ganger er en deilig gåtur i skogen mer enn godt nok.

Enkelte ganger må man tenke at litt er mye bedre enn ingenting.

Men akkurat slik det er nå så vil jeg mye heller sitte inne å spise melkesjokolade i tightsen jeg elsker å løpe i.

Innimellom kan jeg stå klar med de altfor dyre joggeskoene mine mens det ramler inn med unnskyldninger i hodet mitt. Unnskyldninger for å gjøre noe helt annet enn å trene. Jeg ser jo at vinduene må vaskes og plenen må klippes.

Når det yrere så kan jeg klare å innbille meg at det snør sidelengs, og da er det jo for kaldt ute. Selv om været aldri ellers har vært noen hindring.

Og mens sjokoladen i skuffen sporløst forsvinner og tightsen strammer seg til i livet så utsetter jeg det meste til dagen etter.

Dagen etter blir til uka etter. Men noen ganger innimellom klarer jeg og sloss meg ut av døra, jeg klarer å overvinne dørstokkmila, så vidt det er. Men jeg klarer det, og akkurat for tiden så er det det som betyr noe.

Selv om jeg føler formen er nedadgående så kjenner jeg en fighter inni meg. Men inni meg er det også en sjokoholiker med ekstremt dårlige unnskyldninger.

En fighter og en sjokoholiker som som prøver å styre meg, men absolutt ikke i samme retning.

Jeg trenger det virkelig.

Etter en periode med lite trening så merkes det på mange måter. Humøret svinger som en berg og dalbane. Jeg kjenner på vondter jeg ikke visste jeg hadde. Energi og overskudd har raskt blitt forvandlet til slapphet og underskudd.

Jeg vet så inderlig vel at trening ikke gjør meg annet enn godt. Jeg trenger det i livet mitt. Det  er vel derfor fighteren inni meg aldri kommer til å tape, ikke helt. Kanskje har jeg bare en pause jeg mest sannsynlig bare har godt av.

Men nå vil jeg komme meg i hakk igjen. Jeg vil trene uten å vurdere om jeg skal vaske vinduene istedenfor. For jeg kan aldri tro at det vil gi meg energi på samme måte. Kanskje får jeg bedre sikt, men det er ærlig talt ikke det jeg er ute etter.

En sjokoholiker vil jeg alltid være, for jeg elsker sjokolade. Men ikke en med ekstremt dårlige unnskyldninger.

Kanskje jeg må fighte litt til, sloss litt med dørstokkmila. Jeg skal i alle fall ikke forsone meg med at den er kommet for å bli, slik jeg mistenker at Daniel har gjort.

For slik jeg ser det nå, så går de hånd i hånd som verdens beste venner.

Ha en god kveld 😉