En eviglang oppoverbakke.

En evig lang oppoverbakke.

Stort sett så syns jeg det er nydelig og komme meg ut. Uansett hvor trøtt og sliten jeg kan føle meg, så vet jeg at en tur i skogen kan gjøre underverker. Og stort sett så gir det meg masse energi og glede, selv de dagene jeg må overtale meg selv for å kommer meg over dørstokken.

Men en sjelden gang, slik som i går, så føltes hele turen som en evig lang oppoverbakke. Og for å toppe det hele så føltes det som om jeg løp i sterk motvind, selv om jeg vet at det helt vindstille og fint. Beina var tunge som tømmerstokker og skoa gnagde. Jeg skinte ikke akkurat om kapp med sola der jeg drømte om sofaen og sjokoladeplata i kjøleskapet.

Vurderte å bli sofagris på heltid.

Omringet av fine farger, nydelig vær og vakker natur. Da slo det meg, kanskje jeg heller skulle bli en sofagris på heltid. Så kunne jeg ha lagt all form for trening på hylla for godt. Jeg hadde aldri mer hatt behov for å overtale meg selv til å komme i gang med noe som helst. Kanskje jeg etterhvert måtte ha overtalt meg selv til å gå ned trappe for å finne meg noe godis. Det var en fristende tanke, men det var bare i øyeblikket.

En sjelden gang kan jeg leve med.

Selv om dagen i går ikke var noen innertier for å være ærlig, så kan jeg leve fint med det. Uansett om jeg følte alt var tungt, så var det der og da. En nydelig fin solskinnsdag føltes som det motsatte. Min evne til å oppmuntre meg selv var ikke tilstede. Dagen var ikke min, men det kan den heller ikke alltid være.

Turen som føltes som en eviglang oppoverbakke tok jo slutt. Og mest sannsynlig glemmer jeg den ganske fort. Kanskje kommer jeg frem til at den ikke var så ille likevel. Det var bare meg og innstillingen min som var ille i går, og slik er det jo en sjelden gang.

Deltids sofagris med joggesko.

Jeg vil ikke bli sofagris på heltid, det ville aldri ha passet for meg. Hadde jeg blitt det så er det vel garantert at jeg hadde fått enda verre oppoverbakker og enda sterkere motvind med tiden.

Men det er deilig å være sofagris innimellom, så lenge jeg ikke kvitter meg med joggeskoa og treningen jeg faktisk verdsetter svært høyt. Selv om jeg ikke så det slik i går, så ser jeg det veldig klart nå.

Og det jeg vet, at etter en eviglang tung oppoverbakke så kommer det en nedoverbakke. Så mulig neste joggetur vil føles som en eviglang nedoverbakke i medvind. Det hadde vært noe for meg.

Ha en fin dag i oppoverbakke, nedoverbakke eller i sofaen 😉



1 kommentar til «En eviglang oppoverbakke.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *