Endelig er jeg nesten i mål.
Jeg setter meg stadig noen mål, ting jeg ønsker å gjennomføre. Men noen mål er lettere å nå enn andre. Men jeg er jo sta som et esel, som Daniel sier, så jeg gir meg stort sett ikke med det første.
Men en ting ga jeg egentlig opp, og det var strikking. Etter altfor mange forsøk på å strikke hvor jeg gjorde feil nesten før jeg hadde startet, mistet jeg motet. Og jeg hadde i grunn bestemt meg for og ikke se på en strikkepinne noensinne igjen, i alle fall ikke ta på en.
Påvirket av en aldeles søt strikkemaskin.
Joda jeg hadde lagt strikkepinnene på hylla for godt, trodde jeg ganske lenge. Men så har jeg latt meg påvirke og imponere av en aldeles søt strikkemaskin, en strikkemaskin utenom det vanlige. En strikkemaskin ved navn Ingeborg. Og jo mer jeg fulgte med på hennes prosjekter, jo mer fikk jeg selv lyst til å prøve meg igjen. Bare en siste gang, selv om det var akkurat det samme jeg tenkte sist jeg skulle prøve meg på et prosjekt.
Strikkemaskinen ble min lærermester og min mentor.
Da jeg begynte å kjenne at den forsvunnede strikkefeberen var på full retur, så ymtet jeg frempå til Ingeborg. Hun virket overraskende positiv, men så hadde ho heller aldri sett meg i action med pinnene.
Jeg vet ikke helt om ho hadde troa, men ho sa i alle fall at hun hadde det. Så jeg måtte jo velge å stole på det. Hun var straks i gang med å finne en genser som ikke var altfor avansert å strikke. For det måtte jo bli en genser denne gangen. Jeg hadde ikke tenkt å nøye meg med pannebånd eller lue. For dette siste forsøket, det hadde jeg bestemt meg for å gjøre med stil. Selv om jeg visste at risikoen for å ende opp med masse garn jeg ikke hadde bruk for var rimelig stor.
Når knoll og tott skal strikke.
I tillegg til at Ingeborg skulle få bryne seg på mine ferdigheter så fikk vi med lensdama også. Lensdama Margrethe ville joine oss, hun ville også kaste seg ut i det, å strikke en genser, eller kanskje bare en arm eller to. Jeg vet ikke helt hvilke mål hun hadde satt seg, men bli med ville hun i alle fall.
For å si det sånn, så tror jeg de strikker fint lite på lensmanskontoret når anledningen byr seg.
Jeg kan vel med sikkerhet si at jeg og Margrethe er strikkeverdenens knoll og tott, men knoll og tott kan lære de også. Det tar bare litt tid og krever en god dose tålmodighet. Takk gud for strikkemaskinen Ingeborg og hennes tålmodighet.
Litt feiling og frustrasjon på veien.
Etter blod svette og tårer så nærmer vi oss nå målet. Ingeborg har mast litt på oss, men også oppmuntret oss. Hun har hjulpet oss på veien, og vært en usedvanlig god læremester.
Noen dager vurderte jeg å ta toget til Nelaug, i håp om at noen kom til å stjele strikketøyet mitt. Men så kom jeg jo på at det ikke gikk noe tog herfra til Nelaug.
Regner med å gå med den i vinterferien.
Jeg håper målet til Ingeborg kun var at vi skulle fullføre, ikke at vi skulle ha vært ferdige for noen uker siden. For mitt mål ble til mens jeg strikket, og har forskjøvet seg ganske mange ganger. Men nå er målet at jeg skal gå med den i vinterferien, uansett om det ser ut som jeg har strikke den selv.
Målet til Margrethe har vi ikke snakket om, men kanskje hun tenker at det er en fin genser å bruke til påske. Kanskje vurderer hun å ta toget til Nelaug, toget som ikke går. Eller kanskje hun ender opp med noen sabla gode pulsvanter. Ikke lett å si.
(Hvis jeg bestemmer meg for å gi meg etter å ha strikket en genser, så er jeg glad jeg har en svigermor som er en strikkemaskin på turbo. Og heldigvis for oss har vi fått noen fantastiske gensere og kofter av henne alle fem. Og når noen spør om jeg har strikket de selv, så har jeg lyst til å si ja, men jeg får meg ikke til å si det.)
God natt 😉