Noe er det faktisk verdt å ha dårlig samvittighet for.
Nei, du kan ikke få noe i dag. Nei, du kan ikke bestandig få noe. Det nytter ikke mase, og det nytter i alle fall ikke å gråte. Du kan spare til det, ønske deg det til jul eller til bursdagen din. Nei du kan ikke få is, heller ikke godteri, vi kan ikke spise det hver dag. Du kan bli så sur du bare vil, men det nytter ikke.
Vi sier nei og samvittigheten gnager, men vi vet at det er det som gagner både oss og barna. Står man i stormen lenge nok, vil den føles mildere med tiden. Kampene som er beinharde vil på et tidspunkt bli lettere, fordi vi har vært klare og bestemte.
Du vil ikke ha den firkantede tallerkenen, og heller ikke den blå skjea. Og du vil i alle fall ikke sitte på den teite stolen på den teiteste siden av bordet. du vil ha knekkebrød med ost, men når du får det så vil du kanskje heller ha en brødskive med syltetøy. Du vil ha melk, men du skal absolutt ikke ha melk i den lille koppen. Du blir sur og begynner å gråte hvis du ikke får viljen, du tester grensene, gang på gang for å se om vi gir etter.
Men stort sett så står vi i det, selv om det kan virke så mye enklere å bare gi etter. Og det er kanskje enklere for en liten stund, men på sikt er det langt i fra det enkleste.
Jeg vil ikke legge meg, jeg vil være oppe lenger. Jeg vil se på tv, jeg vil lese en bok til. Jeg er tørst, jeg må ha noe å drikke. Jeg må tisse, kanskje til og med to ganger. Det er skummelt, jeg er redd. Jeg vil ikke legge meg, og jeg er i alle fall ikke trøtt. Jeg sa jeg var mett, men nå er jeg skrubbsulten. Jeg må ha noe mat, og jeg skal se litt mer på tv. Jeg får ikke sove, puta og dyna ramler jo bare i gulvet.
Å være foreldre er til tider en stor utfordring, men den utfordringen blir nok ikke lettere om barna får styre skuta. Hvis de skal få grine seg til å få rosa skje istedenfor blå fordi man ikke orker å ta en kamp, så tror jeg man gjør seg selv en bjørnetjeneste. Det som kan føles som det enkleste der og da blir en stor utfordring på sikt. Hvis barna får alt de ønsker seg, så mister de evnen til å glede seg over små ting. De mister evnen til å verdsette ting, og takknemligheten forsvinner kanskje i takt med respekten for sine foreldre.
Jeg mener ikke at man aldri skal gi etter, for det tror jeg bare kan være bra. At barna kan få en is eller godteri, selv om det ikke er helg. At de kan få en ting de ønsker seg på butikken selv om de ikke har bursdag. Men det bør kanskje ikke bli vane, noe de tar som en selvfølge. For det er jo de få tingene som hører til sjeldenheten som er spesielle, det er de vi setter så stor pris på. Det gjelder jo både voksne og barn.
Selv om samvittigheten gnager hver gang vi må si nei, så er det så viktig. Noe er det faktisk verdt å ha dårlig samvittighet for.
Jeg husker da jeg var liten, da fikk jeg godteri hver lørdag. Det var noe jeg gledet meg veldig til, fordi det var kun på lørdagen, ikke alle andre dager. Jeg fikk aldri det jeg pekte på, og setter i dag veldig pris på ting. Jeg har lært meg å være takknemlig, eller gamlingene lærte meg det. Jeg fikk ikke viljen min fordi jeg gråt, det hjalp heller ikke å skrike. Men så har jeg også alltid hatt respekt for mine foreldre. Jeg har hatt grenser, jeg har hatt noe å forholde meg til.
For det er vi som foreldre som skal lære barna våre til å bli takknemlige og det å respektere voksene, vi skal lære de å være høflige og oppføre seg pent. Det kan være en stor utfordring for noen, kanskje en enkel sak for andre. Men jeg tror ikke det lønner seg å ta snarveier for å unngå konflikter, for konflikter vil man støte på før eller siden.
Hvis barn får styre og bestemme alt som de vil fra de er små så er nok det veldig uheldig, barn vet jo ikke sitt eget beste. Vi må ruste de for det samfunnet de skal vokse opp i, og da nytter det ikke sy puter under armene på barna og gi etter for alt de måtte ønske og alt de forlanger. Da gjør vi barna våre en bjørnetjeneste, og til og med små problemer vil kanskje virke overveldede og helt umulig å komme seg igjennom. Det meste i livet kan man jo faktisk ikke grine seg til!
Det er ikke uten grunn at de sier at barn uten grenser blir utrygge, det er lett å forstå, de har ingenting å forholde seg til.
Så strenge grenser og dårlig samvittighet, det skal jeg klare å leve med. Fordi noe er det faktisk verdt å ha dårlig samvittighet for.
God natt;)