For en utrolig gild tur hjem fra jobb.

Etter en nattevakt, er det alltid nydelig når jeg omsider lander i senga og kan sove litt.

Men noen ganger lander jeg i senga litt senere enn andre. Som Daniel ofte sier, så skal jeg alltid «bare» hele tiden. Og innimellom er det mye jeg bare må gjøre før jeg får lagt meg.

En ting er at jeg henger opp litt tøy eller vasker kjøkkenbenken som Daniel mener hardnakket at han skrubbet dugelig godt dagen før. For det er jo noe jeg glatt kan hoppe over hvis jeg vil.

Men når jeg står mellom Arendal og Tvedestrand med flatt dekk, da er det søren meg ikke bare bare.

Forferdelig dårlig timing.

Det er alltid kjedelig å punktere. Men det er ekstra kjedelig på vei hjem fra nattevakt med en hjerne som er langt fra snartenkt.

Vi satt der og pratet i bilen, jeg og Inger Lise, om alt mellom himmel og jord. En nydelig vintermorgen på vei hjem fra en slitsom vakt på jobb.

Veibanen var dekket av deilig hvit snø men det var fint måket, så det var greit å kjøre. Men på et tidspunkt syntes vi det ble litt vel mye støy inni bilen. Det ristet og humpet som bare det. I noen sekunder var vi skjønt enige om at det måtte være riller i veien, etter at den hadde blitt måket.

Men etter hvert begynte «rillene» i veien å lukte litt svidd gummi. Tror vi begge begynte å frykte at senga kanskje var litt lengre unna enn vi først hadde regnet med.

Latter og frustrasjon.

Jeg fikk vreng flaket inn på en plass langs veien. Gikk ut av bilen og så dekket, da måtte jeg bare le. Og inni bilen satt Inger Lise og lo like godt mens hun prøvde så godt hun kunne å lage seg en plan B oppi hodet sitt. Tror kanskje omsider det endte med plan C. Men plan C er god den bare den er gjennomtenkt.

Det var spiggent som fy denne morgenen. Så jeg priset meg lykkelig for at vi ikke stod der med en elbil nesten tom for strøm. For da kunne det fort ha blitt verre en verst.

Vi satt der i den romslige dieselbilen min  på tomgang mens vi prøvde å tenke høyt begge to. Vi måtte jo komme oss hjem.

Vet jo alltid at jeg kan ringe papsen eller sjonkel, de har alltid hjulpet meg i nøden.

Og siden jeg er prinsessa til Daniel, så vet jeg at han også kommer meg til unnsetning om jeg måtte trenge det. Men han skulle jo egentlig til tannlegen med minste hjertet.

Det endte med at tennene til minsten fikk vente en lite stund. Så kom prinsen min og reddet oss der vi satt og humret midt mellom Arendal og Tvedestrand. Vi var jo bokstavelig talt på litt felgen begge to.

Omsider landet vi på puta.

For en utrolig gild tur hjem fra jobb vi hadde denne morgenen. En ting kan jeg kanskje si med sikkerhet, vi fikk en litt annerledes tur enn vanlig. Og det er jo litt gøy å le av det i ettertid.

Men det var sykt deilig da hodet mitt endelig landet på den deilige puta mi. Etter en lang og varm dusj sovnet jeg omsider godt surret inn i varmeteppet på full guffe.

God natt;)