Frykten for motbakker er stor.
Jeg liker ikke motbakker, og da mener jeg bokstavelig talt motbakker. Jeg liker å jogge, men da best i nedoverbakker eller på sletter. Oppoverbakkene skremmer meg, det har de alltid gjort. Men jeg vet jo at jeg det blir lettere, jo mer jeg løper oppover. Men Jeg vet også, at før det blir litt lettere, så må jeg presse meg selv ut av komforsona, og det er ikke alltid like lett.
Kjenner på de rareste tingene.
Jeg er stort sett ganske flink til å tenke positivt. Men når de gjelder løping i motbakker, da forsvinner de positive tankene ganske fort. Jeg tenker ofte at jeg er for tung i fua og at jeg ikke er laget for å løpe i oppoverbakker. Noen ganger kjenner jeg at jeg har vondt over alt, selv om sannheten er at jeg ikke har vondt en plass. Det er kun fordi jeg vil ha en unnskyldning for å stoppe. Jeg tenker mange destruktive tanker når jeg møter en motbakke. Jeg klarer ikke å ha riktig fokus. Og mine egne tanker får meg til å føle meg som en julegris som sliter med å sette det ene beinet foran det andre. Noen ganger, så blir jeg til og med akutt forkjølet. Og alle vet jo hva forkjølelse gjør med pusten, spesielt i en oppoverbakke.
En bitteliten del av meg gir aldri opp.
Selv om store deler av meg gir opp innimellom, så er det noe som får meg til å fortsette. Det er en liten stemme inni hodet mitt som får meg til å holde koken. En liten stemme som er stor nok til at den får meg til å bevare troen på at jeg kan klare alt det jeg vil . Og det er den som redder meg i skumle motbakker, selv om jeg føler meg som en forkjølet julegris med litt for mange destruktive tanker i hodet.
Litt mindre julegris i det minste.
Selv om frykten for motbakker er stor, så er det vel i motbakker man blir sterkere? Selv om jeg er overbevist om at løping generelt gjør man blir sterkere. Men min frykt for bakker forsvinner i alle fall ikke i nedoverbakkene, det er helt sikkert.
Og etter en løpetur med min smukke strikkemaskinvenninne Ingeborg i går, ble jeg positivt overrasket. At hun holdt koken overrasket meg ikke, for hun løper jo like bra som hun strikker, beina går alltid som nåla i en strikkemaskin. Tror aldri hun har følt seg som en forkjølet julegris noensinne. Men i går holdt jeg koken, sammen med henne. Og da kan jeg ikke være annet enn stolt og glad, selv om jeg grøsser av å tenke på å løpe den bakken igjen. Jeg kjenner beina blir sure og julegrisen kommer smygende bare av tanken. Men i går følte jeg meg litt mindre julegris i det minste, og det er jo noe.
Men kanskje jeg en dag syns det er lett, men det tviler jeg på. Men stemmen inni hodet mitt sier at en dag er sure bein og forkjølet julegris historie. Så jeg har en tro, en utrolig liten en.
Ha en god kveld 😉