Noen Ganger er Daniel en kuk!
Noen ganger er Daniel en stor kuk, men heldigvis er det ikke så ofte jeg tenker det. Mulig han tenker det om meg også, men tror han er litt flinkere til å legge skjul på det enn det jeg er. Eller så syns han vel jeg er en alle tiders prinsesse 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Det er i alle fall noe jeg overtaler meg selv til å tro. Jeg tro egentlig at jeg aldri er særlig irriterende, på ingen måte.
Men alle er vi vel der innimellom, at vi blir litt lei den man deler hus og forhåpentligvis seng med. Tror de som aldri blir litt lei innimellom, aldri har det særlig bra heller. Tror det er bra for forholdet at det ikke er rosenrødt bestandig, at det ikke alltid er superstas og perfekt. Velger å tro at det kanskje blir veldig flatt og kjedelig, muligens litt det samme som en monoton sang.
Oppturen etter en nedtur er jo fantastisk, og da setter man jo ekstra stor pris på at den store kuken i livet igjen har blitt en prins. Man verdsetter nok den gode og fantastiske tiden på en annen måte, når samlivet også består av en del nedturer.
Selv skulle jeg ønske jeg klarte å tenke på alt dette når Daniel irriterer meg grønn, når jeg har mest lyst til å sette han på første toget til Nelaug. Når jeg tenker at han er helt ubrukelig og en stor dust. Men det klarer jeg ikke, fordi da er alt helsvart. Men heldigvis klarer jeg å tenke klart lenge før jeg får sendt han med toget, og det er bra, kan være jeg hadde angret litt. Eller innerst inne vet jeg at jeg hadde angret, det håper jeg egentlig at jeg aldri finner ut av.
Så her er kuken i all sin prakt.