I kjelleren kan mye skje.
Det å være i kjelleren er for mange kanskje forbundet med noe negativt. Et sted man er innimellom i livet, et sted der alt kan virke helsvart og håpløst. Et sted man aller helst kanskje ikke ønsker å komme. Men så er det jo så klart forskjell på hva som er grunnen til at man er i kjelleren.
Men jeg har tenkt litt på det med det med å være i kjelleren i det siste. Og er det noe jeg har funnet ut så er det at jeg liker meg litt der. Da er jeg på et sted der jeg kjenner på følelser som gir meg en enorm indre styrke. Men jeg kan også kjenne på motløsheten som fyller kroppen min innimellom.
Men i kjelleren kan mye skje, og det er absolutt ikke utelukkende negativt. I alle fall ikke for meg.
Oppsøker eventyr som kan få meg i kjelleren.
Her om dagen bestemte jeg meg for å gå en tur med Ailo og Alma, gå helt uten mål og mening. Eller det er ikke helt sant, målet var å gå og se hvor langt disse halvgamle beina mine tok meg før tidsklemma pustet meg i nakken. Jeg endte på litt over fire mil.
Det var en nydelig liten spasertur i mye fin natur, ulendt terreng og deilig sol. Men det var ganske tungt til tider, spesielt inni skogen med masse snø jeg måtte stolpe i. Jeg ble ganske sliten, men den følelsen av å være sliten er i grunn ganske god.
Tenkte innimellom at jeg ikke orket mer, men så hadde jeg så mye mer å gi. Med gnagsår som stadig ble større og større fordi fottøyet var like impulsivt som turen trasket jeg i vei, skritt etter skritt, kilometer etter kilometer.
Når jeg er fysisk sliten, så gir det meg så mye som er vanskelig å forklare. Det gir en følelse av ren sliten lykke som noen kanskje ikke kan forstå. Men det er en god følelse som også kan være litt vond.
Noe jeg har hatt lyst til å melde meg på lenge er Mammutmarchen. i København. Kjenner mange som ikke skjønner vitsen og spør meg hvorfor jeg gidder. Men jeg ser på det som et slitsomt eventyr som kommer til å gi meg så enormt mye. Sikkert et koselig blodslit til tider, men det er vel også meningen.
Mange spør meg også om jeg tror jeg kommer til å klare det. Selvsagt tror jeg det, kanskje fordi jeg vet at staheten min kommer til å lose meg trygt i mål. Selv med blødende gnagsår og en sliten kropp klarer jeg det alltids.
Når det røyner på kommer stabeiset frem.
Den staheten min tok meg igjennom de siste kilometerne da jeg løp Maraton og følte meg som en sliten skureklut med topp moderne løpesko. Da var jeg i kjelleren og kjente på et fyrverkeri av følelser som vekslet mellom å være negative og positive.
Jeg husker beina mine var tunge som bly, for å ikke snakke om fua. Følte jeg slepte den etter meg som en tung sekk på hundre kilo. Kroppen var sliten og hodet mitt kjørt. Armene hang og dinglet livløse i lufta. Tror ikke bare jeg følte meg som en skureklut, tror jeg så sånn ut også. Følte jeg såvidt kom meg fremover. Men jeg gjorde det, og kom i mål med den diggeste følelsen på så mange måter.
Under løpet var jeg titt og stadig en tur i kjelleren og kjente på følelser, de følelsene jeg merkelig nok liker.
Så er det vel noen ganger man tror man er i kjelleren uten å være helt der? Eller så er man der, men kommer seg ovenpå for så ta en tur ned igjen. Det er i alle fall slik jeg føler det.
Håper å tilbringe litt tid kjelleren i 2025.
Når jeg ser på 71° nord eller Kompani Lauritzen så syns jeg det ser gørrgøy og beinhardt ut til tider. Der er det stadig noen som er i kjelleren, og jeg tar meg selv i å tenke at jeg skulle ønske det var meg.
Mulig isbading også hadde gitt meg den følelsen av å være i kjelleren. Men tror jeg heller får på følelsen å være i en fryseboks, men det er jo verdt forsøket.
Men jeg har tenkt å begi meg ut på noen turer med hundene dette året som gir meg akkurat den følelsen jeg jager. Mitt eget Kompani Bruun med Ailo og Alma i spissen. Jeg er usikker på om Alma hadde blitt med om hun visste hva jeg skulle ta henne med på. For jeg tror ærlig talt at kjelleren ikke er noe for henne, men det er garantert noe for Ailo.
Kanskje blir det fantastisk, spektakulært og slitsomt slik jeg ser det for meg. Eller så går jeg meg vill og blir omringet av ville rovdyr. Da vet jeg i alle fall at jeg blir redd om ikke annet.
Daniel håper på at jeg ikke drar så langt, for han har på følelsen at han må komme meg til unnsetning. Ikke fordi jeg er i kjelleren, men nettopp på grunn av rovdyra som plutselig dukker opp i skumringen. Så er det jo en liten fare for at jeg går meg vill, men den ganske liten.
Ha en fin kveld 😉