Jeg elsker å tråkke på ukjente stier.
Jeg har aldri likt å planlegge, ikke annet enn det jeg har vært helt pokka nødt til. Og med tre hjerter, to hårete hunder, to katter og en skjeggete mann så må det til litt planlegging innimellom. Men jeg unngår det så langt det lar seg gjøre.
Jeg er liker godt å ikke vite hva som venter meg bestandig, liker å ta ting som det kommer. Og veien, den blir til mens jeg går.
Og dette gjenspeiler seg ofte når jeg er på tokt i de dypeste skoger.
Noen ganger tenker jeg at til og med den mest gjengrodde skogen også blir til en vei mens jeg går. Men det stemmer ikke alltid.
På ukjente stier.
Det er noe spennende og forlokkende med det uforutsigbare. Det å ikke vite hvor jeg eventuelt ender opp.
Jeg er nok ikke så veldig fan av det forutsigbare. Det kan fort bli litt kjedelig for en trebarnsmor som ofte glemmer at hun har bikket førr.
Når jeg skal gå eller jogge en tur, liker jeg godt å gå steder jeg aldri har gått før. Det er akkurat som om de ukjente fine stiene som slynger seg innover i skogen roper høylytt på meg. Og med hud og hår, så lar jeg meg ofte lokke.
Tanken på at det kanskje nødvendigvis ikke er så lurt, den streifer meg kanskje bare ett sekund, men ikke lenge nok til å stoppe meg.
Men jeg må jo erkjenne at innimellom så har det faktisk ikke vært så veldig lurt.
Noen ganger må jeg rett og slett bite i det sure eple og innse at jeg bare må snu, men da skal det være rimelig tett skog og ullent terreng. Ellers så trasker jeg på og håper på det beste. Et sted kommer jeg jo til slutt uansett.
Mørket og fantasien.
Eller det skal jo sies, at det har skjedd at jeg har gått meg fullstendig vill i bekmørket også. Da visste jeg ikke hvor jeg var eller hvor jeg skulle gå, mobilen var nesten tom for strøm. Og mørket, det kom som julenissen på kjerringa.
Da måtte jeg bli reddet av en snill nabo som rakk å finne meg på Snap Map før mobilen min sa «god jul» og sluknet.
Mens jeg stod der og ventet uten å se en enste ting kjente jeg frykten. Jeg var skråsikker på at villsvinet, elgen og bjørnen var like i nærheten av meg. Kjente hjertet mitt dunket i brystet og fantasien min den løp løpsk som den alltid gjør når redselen tar meg.
Men sånn kan det jo gå når jeg begir meg ut på impulsive turer vinterhalvåret og glemmer at det fort blir mørkt. For det blir mørkt i skogen, bekmørkt og skummelt.
Når tiden er knapp og retningssansen har fått seg en knekk.
Ikke sjelden har jeg måttet ringe Daniel når jeg har forvillet meg bort. Ikke fordi jeg ikke gidder å gå hjem. Men rett og slett så er det ofte fordi jeg må rekke jobben.
Det har hendt at jeg har ringt til jobb og sagt at jeg blir forsinket, fordi jeg har gått meg vill. Noe som i grunn høres ut som en stor skrøne i seg selv. Hvem er det som går seg vill før en nattevakt da?
Og her om dagen fikk jeg et lite snev av dårlig tid igjen, da jeg var ute og gikk med Inger Fise og firbente Ailo. Vi gikk og gikk, kilometer etter kilometer.
Jeg hadde en liten ide om hvilken retning vi skulle, men var usikker på om vi kom til å gå på flotte stier eller gjengrodde skoger. At tiden ikke var helt på vår side, det var jeg ikke helt klar over, for jeg visste jo ikke helt hvor langt vi skulle gå. Eller om vi måtte legge inn litt tid til klatring og kanskje noen bomturer om skogen skulle bli for tett.
Feil sted og dårlig tid.
Tiden den gikk, mye fortere en oss. Og retningssansen den fikk seg virkelig en knekk, og det skjønte vi begge da vi kom ut et helt annet sted enn det vi hadde sett for oss. Litt lettere forvirret kom vi ut av skogen begge to, med Ailo i spissen og buskas i håret
Vi skjønte etterhvert at vi hadde gått i ring. Og veien hjem, den var altfor lang å gå for meg som hadde en jobb å rekke. Da var det jo bare å ta opp telefonen å ringe etter den skjeggete mannen som ikke var i tvil om hvorfor jeg ringte. Og selv om vi hadde gått litt feil, så visste kjente vi oss etterhvert igjen der vi kom ut.
Så ruslet vi Daniel i møte. Litt svette i luggen etter en sytten kilometer lang og spennende tur.
En fin tur med mange fristende stier.
Det ble en uforutsigbar fin tur, akkurat slik jeg liker det. Neste gang, prøver vi de andre stiene på kryss og tvers inni skogen der. Hvem vet, kanskje kommer vi ut et annet spennende sted. For er det en ting som er sikkert, vi kommer alltid ut et eller annet sted. Så lenge vi ikke blir fanget av mørket, villsvin, elg og bjørn.
Ha en fin dag 😉