Jeg tror jeg sto ganske langt fremme i køen.

Det er en del ting her i livet som absolutt ikke er en selvfølge. Noe som jeg selv syns er ganske trist. Fordi det burde være en selvfølge.

Jeg har alltid tullet med at jeg sto først i køen da jeg valgte foreldrene mine. For det er akkurat slik det føles. De er så rause og snille på en helt spesiell måte.

Joda, det har vært perioder jeg ikke akkurat tenkte slik som jeg gjør i dag. Men det skulle jo bare mangle.

Alle er vi vel sure, overgitt og fed up av foreldrene våre innimellom i oppveksten?

Men nå som jeg nesten er voksen, ser jeg ting i et bedre lys. Og ser jo at jeg ikke har hatt det så aller verst.

Følelsen av trygghet når det har vært nødvendig.

Tror aldri jeg har tvilt på at gamlingene har vært glade i meg. Ikke som jeg kan huske i alle fall. De har alltid stilt opp og hjulpet hvis jeg  har hatt behov for det.

Føler stort sett at de har gjort det med glede. Og jeg kan ærlig talt ikke huske at de har sagt nei hvis jeg har hatt behov for hjelp.

De har jo alltid sagt at de har fått barn for å stille opp for de, og det har de jammen også gjort.

En enorm raushet.

Jeg har alltid fått låne bilen i tide og utide. Blitt kjørt og hentet over alt. Blitt sponset litt, kanskje mer enn jeg har fortjent.

Hvis jeg har grublet på noe så har jeg ringt til papsen. Hvis jeg har trengt noen råd så har jeg snakket med mamsen. Da jeg var nybakt mor, fortvilet og tenkte at livet gikk i grus, da var gamla gull.

Så langt det lar seg gjøre har jeg alltid tilgang til et deilig sted i Spania, enten med familien eller med venner. Mitt paradis på jord. Og selv om papsen risikerer litt klager når jeg drar på venninnetur, så tar han det med et smil. Han husker vel seg selv på min alder og unner meg å ha det gøy.

Uansett hvor i livet jeg har vært har de bidratt på så utrolig mange måter. Noe jeg verdsatt da, men verdsetter enda mer nå. De har fått meg til å føle meg god nok, akkurat som jeg er.

Jeg glemmer aldri da jeg og tante Dott satt i Thailand med hjemlengsel. Vi leste VG og knasket på et deilig Wasa knekkebrød hver da vi skjønte det var på tide å vende nesa hjemover igjen.

Men med en forholdsvis slunken konto var vi villig til å ta en slitsom flytur, med tusen mellomlandinger. Da blant annet i St. Petersburg i Russland.

Men etter en liten samtale med Sjonkel og papsen endte vi opp med å fly som prinsesser med Thai Airways. De kalte oss jo luksusbackpackerne, så det flyet passet oss utmerket godt.

Tok det som et sabla godt tegn på at de gjerne ville ha oss hjem uten for mye styr. Og et lite tegn på at vi var litt prinsesser.

Så uansett hvor i livet jeg har vært, de har vært der på en eller annen måte.

En fest med gamlingene er en skikkelig fest.

Å feste med gamlingene er virkelig noe av det gildeste jeg vet om. I alle fall med gamlingene mine.

Når jeg sitter kl 04:30 om natta på nyttårsaften og hører på Buck Owens og Ten Years After, så er det ikke akkurat fordi jeg digger musikken. Men jeg fordi elsker de gamlingene som gjør det.

Selv om de nærmer seg gæmlingsalder, så er det de kuleste. De holder koken og ganske så gøyale. De har humor og er svært lite høytidelige.

Barnebarna er desserten.

Det sies at barnebarn er desserten i livet. Da får jeg virkelig håpe at jeg og Monica var en usedvanlig god middag.

Men det skal sies, at de behandler barnebarna sine som livets beste dessert. På alle mulige måter. Og det gjør meg så varm om hjertet.

Papsen som jobbet som en hest i motvind da vi var små får jo stjerner i øyene av alle disse fem hjertene.

Han som henter og leverer i både barnehagen og på skolen som den største selvfølge.

Mamsen som alltid sier ja til å passe. Lager middag til bursdager, kaker og virkelig bidrar der hun kan. Spør alltid om hun kan hjelpe med noe, som om det er en selvfølge.

Hun som gjør det lune trygge huset  jeg vokste opp i til et sted vi alle føler oss velkomne. Der jeg kan stikke innom for å få litt vann hvis jeg er på løpetur. Eller bare slenge innom på en kaffe. Der jeg kan komme og gå som jeg vil. Der jeg fortsatt er hjemme.

De gamlingene der, med stjerner i øyene, de er så fine. De er riktig nok ikke feilfrie eller perfekte. Men hvem er vel det? Jeg føler jeg har vært heldig, jeg fikk velge mine foreldre fra øverste hylle.

Håper virkelig at ungene mine vil tenke det samme om meg og Daniel en dag. I alle fall at de plukker fra hylla nest øverst. Jeg gjør i alle fall så godt jeg kan.

Og til mamsen og papsen, takk for at dere er så greie, gilde, rause, kule og rare.

Lovju;)