Kanskje på tide å blogge litt igjen.
Tiden flyr avsted, og det er ikke alltid jeg rekker det jeg har lyst til. Men nå er det på tide å skrive litt igjen, for her skjer det jammen mye på kort tid. Eller, det skjer vel i grunn ikke så veldig mye.
Prinsen min Daniel, som endelig har fått tilbake sin naturlige farge på bryna, har ikke blitt noe særlig mer ivrig på treningsfronten. Men som de aller fleste vet, dørstokkmila er ikke til å spøke med. Men nå vurderer han å kjøpe seg trommer, og jeg vet ærlig talt ikke om jeg skal le eller grine. Jeg ser for meg to kranglefanter av en annen verden, hyling og skriking, ei lita tulle som også snart vil krangle litt og en mann som spiller trommer så taket letter! Grøss og gru! Mulig jeg da flytter ned til blomsten min nedi gata når huset hennes står ferdig. Da kan jeg heller nyte trommene litt på avstand og bevare min mentale helse slik den er nå.
I motsetning til min verre halvdel så jobber jeg iherdig med å komme i bedre form, jeg føler det går fremover, men da med museskritt. Jeg føler virkelig at jeg gir jernet, men det er jammen med et blodslit. Jeg kunne sikkert ha blitt litt lettere, men så er jo jeg er altfor glad i livets goder til å klare det. Og da mener jeg så klart alle endre goder enn Daniel. Jeg legger nok ikke på meg så veldig av selve Daniel, men maten han lager, den legger seg nok de fleste plasser, til og med der sola aldri skinner. Men uansett, jeg har troa, til det motsatte er bevist. Jeg er sta, jeg skal nå mine mål.
Sommeren er på vei og i hagen vokser skvallerkålen like raskt som skjegget til Daniel, heldigvis er det litt letter å bli kvitt skjegget enn skvallerkålen. Grønne fingre har jeg aldri hatt, men prinsen har heldigvis et par grønne fingre, om det er grønne tommeltotter, det er jeg litt usikker på. Men noe grønt er det, fordi han får det til. Hvis man ser bort fra skvallerkålen, så har vi fått det ganske fint. Og jeg skal ikke ta på meg æren, fordi jeg har nok med de «enkle» orkideene jeg har inne. Jeg har et mål, og det er å få de til å blomstre for andre gang, men det ser heller mørkt ut. Det jeg ser er to orkideer som kanskje burde ha tatt seg en runde med antidepressiva, fordi det ser ikke ut som om de trives her. På ingen måte!! Men de er jo så «enkle» å få til, så jeg kan jo ikke bare gi opp!
Nei, så har kanskje ikke grønne fingre, men kanskje jeg kan utrette noe annet fint i hagen. Jeg har lenge hatt lyst til å svinge hammeren litt, jeg har rett og slett hatt lyst til å bygge noe. Jeg kan minnes at jeg alltid hadde en drøm om å få en lekehytte da jeg var liten, men jeg fikk det aldri. Så til uka skal jeg bygge lekehytte til hjertene våre, jeg skal i alle fall forsøke. Mulig papsen må bistå meg litt, selv om han ikke vet noe om det enda. Men jeg skal forsøke å gjøre det på egenhånd, så langt det lar seg gjøre. Kjenner at jeg gleder meg, gleder meg til å gjøre ting jeg ikke kan.
Så mens skvallerkålen spirer om kapp med skjegget til Daniel så sier jeg god natt og sov godt! Kanskje jeg tar meg tid til å stelle litt med orkideene før jeg tar kvelden, mulig jeg utsetter det til i morgen, som så mye annet!
God natt;)