Koselig blodslit.
Sommerferie er koselig på mange måter. Det er da man får masse tid sammen, tid og late dager. Sene lyse kvelder, og forhåpentligvis en del solfylte dager. Det er tiden for å hente seg inn etter mange måneder med blodslit på jobben.
I går kom vi hjem etter to uker i Spania, en av mine favorittplasser på jord. Og jeg vil si vi hadde det veldig koselig, men det var til tider et koselig blodslit.
Masse god mat, bading, sol, varme, glede og galskap. Men også altfor mye tid til å finne på ting å krangle om. Og da tenker jeg på hjertene en, to og tre. Til tider var jeg litt usikker på om jeg kom til å komme meg levende hjem. Noen ganger måtte vi prøve å snakke til de, andre gangen satt vi i stillhet og ba en stille bønn om at de skulle klare å finne ut av det selv. Men det var ikke ofte den bønnen ble hørt, for å si det sånn.
Gamlingene påstod at jeg og min søster var akkurat like ille, men det kan umulig være sant!
Den ukjente søppeldunken.
Selv om jeg maste som en irriterende mamma gang på gang, så var det ingen som skjønte hvor søpla skulle. Var nesten som om de hadde tatt ferie fra å kaste ting i søpla, eller så tenkte de kanskje at søppeldunk var noe vi kun hadde i Norge.
At våte håndkle ikke hang seg opp av seg selv, kom visst også som en overraskelse på de alle. Og skoa, de var aldri der de hadde satt de fra seg. Så før vi kunne dra ut, så måtte vi lete etter en haug med sko først. Og da vi fant de, så var de hundre prosent sikre på at det ikke var der de hadde tatt de av seg.
Jeg maste så jeg nesten ble lei av meg selv, men en dag når det inn. Ingeborg trøstet meg med at det blir bedre, og det er jo litt godt å vite.
Må forvente litt av hvert.
Med fire unger på tur, hjertene og fetter Emil. Gamlingene, som i grunn ikke er så gamle. Og et lite besøk av tante Dott, som ville tilbringe litt tid med oss i Spania. Da må man nyte tiden og la humla suse litt. Selv om vi til stadighet snublet i våte håndklær eller oppdaget gang på gang at ungene ikke hadde klart å finne søppeldunken. At hjertene kranglet om ting som ikke burde være mulig å krangle om.
Kveldene på stranda, da vi spilte ball og gravde i sanden. Da vi hørte på bølgene som forsiktig slo innover land. Sola som sakte med sikkert gikk ned mens vi satt der med saltvann i håret og sand i trusa.Tiden med gamlingene, tante dott og Emil som er noen av de fineste jeg vet om. Og familien Sjaavaag.
At jeg og Ingeborg ikke fikk løpt en eneste tur sammen, det overlever jeg. Vi fikk kjøpt oss tidenes bikinitruse, og det kan jeg leve lenge på. Gleder meg til vi skal blomstre sammen på stranda med de.
Så selv om jeg mest sannsynlig begynner å få grått hår, så er jeg laget slik at jeg husker det positive best. I alle fall når det har gått noen uker.
Kaffe og stillhet.
Jeg elsker stillhet. Men jeg elsker nok den stillheten fordi jeg vet at den bare er midlertidig. Så jeg har sittet en time i stillhet, med en god kaffe og tankene mine i dag. Det er terapi for sjela. Spesielt når jeg ikke har hatt det stille på lenge.
Men nå roper joggeskoa, og helårskroppen den kommer ikke av seg selv, bare nesten.
Ha en fin dag 😉