Med livet som innsats.
Jeg er redd for høyder, det har jeg alltid vært. Men jeg liker det litt også, på en merkelig måte. Jeg elsker karuseller høyt oppi i lufta og slike ting. Jeg har store planer om å ta Zipline i Holmenkollen om en ukes tid til. Men det er en ting jeg helst unngår, og det er stiger. Jeg får vondt i magen når jeg ser en stige. For meg så oppleves det som noe svært skjørt og usedvanlig farlig.
Klatrer jeg i en stige, føler jeg alltid at det er med livet som innsats. Sikkert derfor jeg nesten aldri gjør det. Jeg vet ikke om det er meg selv jeg stoler minst på, eller stigen i seg selv. Jeg ser bare for meg at den kanter, eller knekker av på midten. Noe som sikkert ikke skjer så veldig ofte.
Jeg liker ikke selv å klatre i stige, men liker ikke å se på andre som gjør det heller. Jeg er liksom alltid hundre prosent sikker på at ulykka er rett rund hjørnet. Skulle nesten tro jeg hadde hatt en traumatisk opplevelse med en stige en gang i livet. Men det er i tilfelle noe jeg ikke kan huske.
Maling og stige.
Daniel bestemte seg for at han ville male huset i sommer. Og det har vi kommet godt i gang med. Heldigvis fikk jeg velge farge. Vi var vel egentlig ganske enige i forhold til fargen. Men jeg sa i utgangspunktet at han måtte love meg å ta ansvar for at det ble malt helt ferdig. For det er litt sånn med han som med ungene. De begynner på noe, og når de blir lei så bare går de og håper på det beste.
Jeg har har hatt mareritt og tenkt mye på om jeg kommer til å ende opp med et halvt hus mørkt og et halt hus hvitt. Frykten for at kjekken legger malerkosten på hylla før han er ferdig har vært ganske så tilstedeværende. Men selv om jeg sa at han fikk ta på seg malejobben, så fikk jeg det for meg at jeg skulle hjelpe han litt.
Så jeg har malt mye de siste dagene. Heldigvis har vi kommet skikkelig langt. Og det blir veldig bra, og vi er fornøyde med resultatet så langt.
Men så var det denne vinglete skumle stigen da. Jeg prøvde meg, ganske mange ganger til og med. Jeg stod der med kost og bøtte, i toppen. Ja kanskje ikke helt, men nesten. Hundre meter oppi lufta, for det var det det føltes som. Jeg malte mens jeg prøvde og ikke tenke så mye. Men det var ikke så lett, for jeg var redd. Stigen var vinglete, og muligens i ferd med å brekke av på midten. Innimellom kom det noen vindkast, da ristet det ekstra godt i både stigen og meg. Men jeg fikk malt mye i høyden, mer enn jeg hadde trodd.
Stigen kan jo ikke kante.
At stige er trygt, det er lett å si når du føler det selv. Jeg syns ikke det føles trygt en plass. Og da hjelper det ikke en smule en gang hva kjekken har å si om den saken. En vinglete tynn sak med meg i toppen, det verken ser eller høres trygt ut. Men jeg var opp og ned i stigen mange ganger, med vekslende følelser. Helt til det sa stopp og jeg fikk et illebefinnende høyt der oppe, hundre meter over bakken. På mirakuløst vis så kom jeg meg ned med helsa i behold. Med skjelvende knær og maling i hele ansiktet. Da var det nok, ikke mer stige på en stund.
Male skal jeg fortsette å hjelpe med, men ikke med livet som insats. Så får heller Daniel klatre opp i høyden, han som ikke vet sitt eget beste. Så kan jeg stå på tå og male så høyt opp jeg klarer. Og siden jeg er litt høyere enn halvannen meter, så kommer jeg ganske langt med det.
En ting er i alle fall sikkert, denne gangen skal vi bli ferdige. Uansett hvor lei vi blir, så skal vi fullføre dette med stil.
Ha en brun dag 🙂