Nå vil Daniel begynne å trene litt, igjen.

Før var trening noe av det beste Daniel visste om. Nå tror jeg at det er noe av det verste han kan tenke seg. Før gjorde han det så ofte han fikk anledning. Nå finner han sjelden eller aldri den anledningen.

Er alltid noe annet som bare må gjøres, og det kan jo ikke vente.

Før løp han som en virvelvind ingen klarte å holde tritt med. Han pumpet jern så svetten sprutet. Unnskyldningene for å slippe trening, de var det få eller ingen av. Han mente at trening var noe alle fikk tid til hvis de virkelig ville.

Så kom alle hjertene, huset, jobben, og alt det bragte med seg. Da kom også alle unnskyldningene en etter en. Noen gode unnskyldninger og andre heller dårlige. Og treningen ble byttet ut med sofaen som stadig ropte høyere og høyere på han.

Jeg har virkelig prøvd å sparke han i fua.

Stadig vekk har jeg prøvd å slepe han med meg ut på tur. Jeg har virkelig gjort mange nyttesløse forsøk. Jeg vet hvor positivt det hadde vært for han på så mange måter. Men med de dårlige unnskyldningene som har kommet haglende, så har jeg etterhvert gitt opp. For dårlige unnskyldinger, det er virkelig det verste jeg vet.

Men en sjelden gang når jeg minst aner det så glimter han til. Da får han for seg at han skal begynner å trene igjen. Men det varer sånn ca noen timer hver gang. Og da gir han virkelig gass, sparer ikke akkurat på kruttet. Og nesten før jeg rekker å glede meg over den deilige pappakroppen i action har han lagt joggeskoa på hylla, atter en gang.

Aldri for sent heldigvis.

Det er heldigvis aldri for sent å begynne å trene. Og litt er jo bedre enn ingenting.

Men i forgårs kom kjekken hjem og sa vi skulle ut å jogge. Han ville komme i form igjen sa han. Lurte litt på hvilken form han snakket om, men det rakk jeg ikke å spørre om. For før jeg visste ordet av det stod han klar som et egg og trippet i gangen, da var han klar til å gi gass. Han så vel nesten så ut som en ku før vårsleppet. Så det var bare å komme seg ut.

Er det kun et forbigående ønske, eller mener han det virkelig denne gangen?

Nå skal Daniel begynne å trene litt, igjen sier han. Hvor lenge han vil det, det gjenstår å se. Men en ting er sikkert, jeg er mer enn gjerne med. Det er virkelig en glede å se den pappakroppen i full galopp ved siden av meg. Med svetten som spruter og hjertet som pumper av glede.

Å se de slanke fine beina gå som trommestrikker er et aldeles hyggelig syn. Bare synd det er så sjeldent jeg ser det.

Nå gjenstår det jo å se om dette er noe som vedvarer, eller om han faller tilbake i sofaen som sikkert frister mest av alt. I alle fall kommer ikke sofaen til å gi slipp på han sånn uten videre. Men for hver dag han kommer seg ut, så slipper sofaen taket på han, litt etter litt.

Og som jeg ofte sier til han. Det er bedre å fantasere om sofaen på en joggetur, enn å fantaserer om en joggetur i sofaen.

Gleder meg til neste joggetur allerede. Da må han muligens kanskje klippe plenen. Eller kanskje det har kommet en haug med snø som må måkes. Det kan også være har han en haug med tøy som bare må vakse.

Men jeg satser på at drømmen om en litt bedre form er kommet for å bli denne gangen. For jeg vet at det vil gjøre han godt.

Så har vi jo to nydelig og hårete unnskyldninger for å komme oss ut. Ailo og Alma sier aldri nei takk til tur.

Ha en fin kveld 😉