Når Daniel roper på elgen, da er det ingen spøk.
Etter nesten to uker med syke barn er det jo helt på sin plass å toppe hele dritten med en syk mann. Da kan man liksom ikke ønske seg noe mere, da er det bare og smile til livet å håpe på å få et aldri så lite smil tilbake!? Eller så må man kanskje rett og slett bare brette opp armene å tenke så positivt som overhodet mulig mens snøen laver ned samtidig som det føles som om vinteren holder våren på milevis avstand.
Influensa og omgangssyke, det hører jo til vinteren. Og jeg tenker alltid at man gjør så godt man kan i forhold til hygienen og de tingene der, men smittet kan man bli uansett. Med barna i barnehage og på skolen så er det ikke alltid så lett å klare å unngå smitte, så da må man bare ta det som det kommer. Og denne gangen skal jeg si det kom, og en etter en falt de som dominobrikker her i huset. Selv hadde jeg en liten turn med kvalme og vondt i magen, men slapp jo for så vidt unna, noe jeg merkelig nok stort sett alltid gjør.
Og jammen er det godt jeg slipper unna, for når Daniel «roper på elgen», da er det ingen spøk. Da er det nesten sånn at jeg lurere på om det er svartedauen som har inntatt huset, og da er det i alle fall bare å brette opp armene og minne meg selv på at «svartedauen» KAN bi beste fall være raskt forbigående.
Og når jeg som en litt halvslækk sliten trebarnsmor plutselig føler meg som alenemor til fire, da kjenner jeg at min positive innstilling til ting tidvis blir litt fraværende. Eller når jeg tenker meg om så er den ikke å skimte en gang, den er da like fraværende som sola i dette grusomme snøværet. Og når jeg omtaler snø som noe grusomt, da vil det si at jeg er litt gretten og sur.
Men nå er det endelig mandag og influensaen har sluppet taket, og Daniel har sluttet og rope på elgen. Han smiler, og magen den går nesten innover, skjegget er ustelt og Restylane leppene er gjengrodd som aldri før. Men jeg får si som vårt lille Hjerte i midten alltid sier, han er jo søt da mamma. For det er han jo virkelig, han er gørrsøt. Kanskje ikke alltid jeg ser det like tydelig som nå.
Akkurat nå registrerer jeg at vaskemaskinen har stoppet, den som har gått ustanselig hele helga. At ikke den tar kvelden snart, det skjønner ikke jeg. Men er vel litt sånn med enkelte ting her i livet, du får det du betaler for. Og det gjelder vel når det kommer til vaskemaskiner, i alle fall i følge skjeggestubbetassen min.
Så nå er det vel bare for meg å hive meg rundt og få ryddet litt, ser litt ut som om snøstormen har kommet seg inn i huset her. Mest av alt vil jeg legge meg ned med beina høyt og spise sjokolade, men det kan jeg gjøre senere.
Ha en fin dag 🙂