Når hodet ikke er helt med.
Kjære gamle fine menneske, du som ikke vet at du er gammel. Du som tror du skal på skolen, selv om du snart blir hundre år. Du som snakker så varmt om din mor og din far som om de fortsatt lever. Dine øyne gløder når du prater om de. Kjære gamle fine deg, jeg kan ikke se deg i øynene og fortelle sannheten. Fordi hodet ditt, det er et annet sted, og livet ditt er for deg noe helt annet enn det jeg ser. Kjære deg, du som kanskje ikke alltid ser virkeligheten slik den er.
Du er snart hundre år, og tror du skal på skolen. Og det tror du så sterkt på, selv med krokete rygg og svake bein. Selv med grått hår til alle kanter, så ser du deg selv som et skolebarn med rak rygg og et klart hode. Når jeg ser på deg så ser jeg ingen elev, men et gammelt fint menneske med trette øyne og en sliten kropp. Med et hode fullt av minner, minner du tror er det livet du lever nå. Minner fra da du var liten og gikk rakrygget til skolen og hadde hele livet foran deg.
Et slag i ansiktet.
Det er ikke lett når hodet ikke er helt med. Men det er heller ikke noe greit når du innser at du er langt i fra den eleven du trodde du var, og når du gang på gang innser at foreldrene dine faktisk er døde. For når du glimter til med klare øyeblikk, og ser ting klinkene klart, da kan det være som et slag i ansiktet. Så sitter du der med dine gamle trette øyne fulle av tårer, fordi virkeligheten inntreffer. Virkeligheten du ikke kan gjøre noe med.
Når din alderdom bare blir kaos.
Du sitter der med din krokete rygg og follede hender. Du klarer såvidt å komme deg på beina, men er mest bekymret for hvordan du skal komme deg til skolen. Ditt hjem er ukjent for deg, du kjenner deg ikke igjen. Du er sikkert på at hjemmet du bor i ikke er ditt. Noen ganger er du oppskaket fordi du tror du må hjem til noen, du er overbevist om at noen venter på deg hjemme, i et hjem som ikke finnes.
Med unntak av klare øyeblikk, så er din alderdom preget av et uendelig kaos. Din hverdag er uklar og rotete. Men midt i kaoset blir ditt hode klart. Men det er da innser du at du har mistet grepet, og ikke lenger kan styre ditt eget liv. Og det er lett å se at du preges av det, dine øyne forteller meg så mye. Dine trette gamle øyne klarer ikke å skjule din redsel. Dine tårer og din fortvilelse skinner så lett igjennom.
Jeg skal hjelpe så godt jeg kan.
Jeg kan ikke ta bort din redsel og fortvilelse. Jeg kan ikke fjerne kaoset i ditt hodet. Men jeg kan i alle fall prøve å gjøre det litt bedre for deg, jeg kan prøve å lette din redsel og din fortvilelse. Jeg kan gjøre så godt jeg kan, for at du skal få det best mulig. Og det er det jeg skal, fordi jeg bryr meg om deg.
Og når du tror du er en elev som skal på skolen, så er det viktig å huske på at du en gang sikkert var det. Det er viktig å tenke på at det er virkeligheten for deg, selv om det ikke er det jeg ser. Det viktigste er å gjøre situasjonen så god som mulig for deg. Dette er ditt liv, det er din hverdag.
Så gamle fine menneske, du som tror du er en ung lovende elev, jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan.
Ha en fin dag 😉