Nei nei nei, ikke se på meg.
Jeg elsker krangling, det er noe av det beste jeg vet. Så når våre tre hjerter krangler, så tar jeg det med et smil om munnen. Spesielt når jeg ikke har mulighet til å trekke meg unna. Når ungene krangler for alt og ingenting, når de finner på ting de kan krangle om. Da tenker jeg bare, at jeg elsker mammarollen til det fulle, og at ingenting kan gjøre meg drit lei og sur. Jeg smiler, og livet mitt er spesielt rosenrødt akkurat i slike øyeblikk.
Ikke hele sannheten.
Sannheten er at jeg tåler krangling svært dårlig. Selv om jeg prøver å fortelle meg selv at det er helt normalt, så er det nesten sånn at jeg ikke helt kan tro på det. Jeg vil ikke at det skal være normalen, fordi det gjør meg gal. Noen ganger drar jeg meg i håret og håper at kranglingen er raskt forbigående. Andre ganger kjefter jeg som en kjeftesmelle, en kjeftesmelle jeg aller helst ikke ønsker å være. Og noen ganger sitter jeg med dårlig samvittighet når alt har roet seg, og er helt overbevist om at kjefting absolutt ikke er det som skal til. For jeg vet jo at det ikke hjelper, men det hender jeg glemmer det når det står på som verst.
For all del, ikke se på hverandre.
Det verste hjertene mine kan gjøre mot hverandre, det er å se på hverandre. I alle fall kan det virke sånn, for de er jo helt horribelt å drive på å se sånn på hverandre. Eller når de bare så vidt kommer borti hverandre når vi for eksempel sitter i sofaen, det er jo bare helt grusomt.
Noen ganger er alt galt, galt galt galt. Frokosten starter med at alle vil sitte på samme stol, spise av samme tallerken, drikke av samme kopp. Og når de har kranglet seg ferdig, og eggerøra har blitt kald og melken varm. Da kommer selvfølgelig setningen som går igjen til stadighet: «Nei nei nei, ikke se på meg». For det er jo svært enkelt å sitte rundt et bord mens de samtidig skal unngå å se på hverandre.
Og når forkosten er ferdig, så fortsetter idylen . De krangler om alt og ingenting, og finner stadig ting de kan krangle om. Noen skikkelig sjarmerende kranglefanter til tider.
De glimter virkelig til, og så smeller det igjen.
De krangler, men kan jo til gjengjeld være verdens beste venner. Og da snakker jeg skikkelig bestevenner. Og de øyeblikkene, de nyter jeg til det fulle. Da får jeg ro i sjela for en liten stund. Før det igjen smeller, fordi jeg vet det smeller. Jeg vet bare ikke alltid når.
Satser på at det blir bedre med åra.
Jeg er glad for at jeg og min søster har et veldig godt forhold nå. Og det er noe jeg stadig må minne meg selv på, fordi vi var akkurat som hjertene. Om ikke verre!? Så jeg holder ut, fordi jeg tenker at dette, det er bare midlertidig. Og har faktisk vurdert om det kunne har vært lurt om jeg hadde investert i noen skikkelig gode hørselvern, så kan jeg ta på de når lydnivået er på det høyeste. Smile og håpe på at det løser seg.
Og det løser seg jo alltid, selv om det kan ta litt tid. Og midt oppi en krangel, så føler jeg at de stort sett alltid krangler. Men det er bare en følelse jeg får der og da, fordi de gjør jo absolutt ikke det.
Ha en kranglefri fin dag 😉