og alt det innebærer
Nå sitter jeg her, stapp mett på kake. Spiste muligens noen stykker etter at jeg hadde bestemt meg for at jeg hadde fått nok. Men som sikkert så mange vet, så kan det være litt vrient å stoppe i tide. Særlig når det er en skikkelig god kake som bare ligger der og roper på meg. Da klarer i alle fall ikke kakemonsteret på Glastadheia å begrense seg.
Fortsett å lese «Glad jeg ånder og lever for en helårs versjon»
I dag er det valentines day, dagen for meg og Daniel. Og selvfølgelig også for alle andre par som er oppover ørene forelsket. Forelskede par som simpelthen ikke kan få nok av hverandre.
Selv forventer jeg ikke noe særlig annet enn en kald øl i armkroken til kjekken i dag. Ingenting er som å kjenne den sterke trygge armen rundt meg. Da føler jeg meg alltid som en prinsesse. En prinsesse med verdens nydeligste prins, en betent Nealaugprins med nydelige isblå øyner.
Men da jeg kom hjem fra jobb i går fant jeg en pakke på badet. Riktignok en dag før dagen, men hvem bryr seg vel om det? Det første jeg tenkte, var at det i alle fall ikke var fra Daniel. Han tenker jo hvert år at han er gave nok i seg selv. Noe jeg er så klart er helt enig i.
På kortet stod det «Love you», inne kortet var det skrevet noe som kanskje kan sies å være litt på kanten. Hentet fra boka til Aune Sand. Det sier vel det meste. Men fint og koselig var det, og det hadde jo vært hyggelig om det var Daniel som hadde skrevet det. Men jeg skjønte jo at det måtte være noen andre. Muligens ville de hjelpe kjekken med å få en stjerne i boka.
Jeg skjønte det var Ingeborg som hadde kjøpt gave til meg, allerede da jeg så den ved første øyekast. Og da jeg så det fine undertøyet som lå oppi, ble jeg jo bare veldig glad å takknemlig. Syns jo det er stas å få gaver, i alle fall når det blir gjort på en sånn måte. Og om jeg får gaver av kjekken eller andre, det spiller ingen rolle. Jeg blir glad uansett.
Så Ingeborg gullet mitt, smukke jordbærmus, takk for gaven. For første gang i mitt liv, kan jeg si at jeg har fått gave på selveste Valentines day. Nydelig undertøy, som passet som hånd i hanske.
Jeg ønsker meg stort sett ingenting. Men drømmer stadig om at Daniel skal få et tettere bånd med kluten. Og i dag båndet de, til min store glede. Det var gave nok for meg i dag. Ikke bare kan han vaske, han kler det i grunn ganske godt. Og det kler i grunn meg bedre å sitte å se på 😉
Happy Valentines day 😉
Endelig, etter langt om lenge så kom jeg i mål. Jeg har endelig strikket en genser, fiks ferdig. Det er ikke en gang så mye som en løs tråd som henger og slenger. En fin genser med ekstra lange armer, som passer for meg med meter på meter med armer. Og, selv om den ikke er perfekt, så er det i grunn ganske fin. Og jeg kan skryte på meg at jeg endelig har strikket en genser.
Jeg glemmer mye, noen ganger så føles det som om jeg glemmer alt. Men jeg gjør jo ikke det, men det er den følelsen. Den følelsen av at alt blir glemt, alt det jeg skulle huske. Det fordufter i hjernen, og blir borte som om det aldri engang hadde vært der.
Jeg setter meg stadig noen mål, ting jeg ønsker å gjennomføre. Men noen mål er lettere å nå enn andre. Men jeg er jo sta som et esel, som Daniel sier, så jeg gir meg stort sett ikke med det første.
Men en ting ga jeg egentlig opp, og det var strikking. Etter altfor mange forsøk på å strikke hvor jeg gjorde feil nesten før jeg hadde startet, mistet jeg motet. Og jeg hadde i grunn bestemt meg for og ikke se på en strikkepinne noensinne igjen, i alle fall ikke ta på en.
Vi voksne har som oftest ansvar for mye, og stort sett så går det i grunn ganske greit. Jeg føler i alle fall det selv. Kanskje noen ting blir overlatt til seg selv, men da er det kanskje snakk om litt mer uviktige ting.
Er det noe som forsømmes her i huset så er det blomster og planter. Noen dør før de har kommet i hus, andre overlever noen uker, kanskje bare noen dager. Vi vanner de noen ganger når vi får tid, hvis vi husker det. Men det er ikke sikkert vi gjør det. Eller så husker vi det kanskje begge to, så mulig det blir for mye vann. For vi kommuniserer aldri når det kommer til blomster og planter. Kanskje derfor vi ikke har så veldig mange. Vi har på en måte skjønt at det ikke er vår sterke siden.
Jeg må jo være ærlig å si at jeg er glad for at Daniel er flinkere til å vanne blomsten min, enn den i vinduskarmen, for den ser litt halvdød ut nå.
Redsel kan ofte komme i veien for enkelte ting her i livet. Og noen ganger, så er det kanskje like greit. For når det er en reell fare for at man faktisk kan komme til skade, da vil jeg faktisk påstå at det innimellom kan være positivt med redsel.
Fortsett å lese «Redselen for å bli skadet ble litt for stor»
Snø og vinter det er fin det altså, og da mener jeg virkelig fint. Men jeg må si at jeg tar meg selv i å drømme om sol og sommer, og ikke minst våren. Den deilige våren som kommer og puster nytt liv oss. Alle oss som kanskje føler at vi er en smule livløse etter en lang og kald vinter. Men før vinteren slipper taket skikkelig her i Norge, så er jeg klar til noen dager i Spania om ikke så altfor lenge. Må si jeg gleder meg til et par rolig shots med «gutta», det kan ikke bli annet en bra.
Fortsett å lese «Gleder meg til et par rolige shots med «gutta»»
Jeg tror Daniel går med en drøm om at vi skal få til litt par yoga snart. Usikker på om han vet helt hva det dreier seg om, for kroppen hans egner seg i grunn ikke til slikt. Men jeg gjør jo alt for prinsen, så par yoga det skal han få. Håper bare på at vi kan ta det innendørs nå som det snør sidelengs ute.
Kjekken er i grunn litt for stiv, og da snakker jeg selvfølgelig om kroppen hans. Den stivheten som ikke kommer og går, men den som er der konstant. Den som gjør han så avhengig av skohornet han aldri finner, den som mest sannsynlig kommer til å sette en stopper for drømmen om yoga. Men stiv eller ei, det skal jo i alle fall gjøres noen gode forsøk. Fortsett å lese «Daniel har en drøm om par yoga»
Her i huset skiller sokkene seg ganske raskt, noen ganger så skiller de seg med det samme vi får de i hus. Det hender de finner sammen igjen, men da mest sannsynlig bare midlertidig. For om holder de sammen over lengre tid, så hører det til sjeldenheten. Så her i huset kan man kanskje si at vi er omringet av single sokker som sliter med å holde seg til partneren sin.
Haugen med single sokker vokser fort, og den er vanskelig å holde styr på. De dukker opp over alt, og noen ganger på de mest utenkelige stedene. Jeg kan finne sokker i fryseren og i kjøleskapet. Fortsett å lese «Single sokker så langt øyet kan se»
